Valgløfter og realiteter

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Professor i sosialøkonomi Fritz C. Holte anklager i en artikkelserie i Aftenpostens internettutgave Ap og Høyre for å lage regnestykker som ikke går opp. Begge partier lover mer i den pågående valgkampen enn det er mulig å holde, gitt en del forutsetninger. Når dette går opp for folk, vil resultatet, ifølge Holte, bli svekket troverdighet for partiene og økt politikerforakt i velgerskaren. Ikke uventet protesterer begge partier heftig og tilbakeviser professorens påstander med sosialøkonomiske og politiske argumenter.
  • Holte mener det er umulig å videreføre velferdsordningene, slik Ap lover, uten å øke skattene, noe som vil skremme kapitalen til utlandet. Eldrebølgen som er i anmarsj, vil kreve større offentlig innsats og lar seg vanskelig forene med de skatte- og avgiftslettelser som Høyre går inn for. Holte forutsetter at partiene ønsker å utforme sin økonomiske politikk innenfor EØS-avtalens rammer, og at begge partier fortsatt vil at sentrale velferdsoppgaver skal utføres av det offentlige.
  • Høyre mener professoren har feil utgangspunkt for sin analyse. Partiet vil vitterlig kutte i velferdsordningene og har aldri lagt skjul på det. Dessuten tror partiet at det er større innsparingsmuligheter i stat og kommune enn det Holte legger til grunn. Finanspolitisk talsmann Per-Kristian Foss viser i tillegg til at professoren i en av sine bøker har erklært seg som SV-sympatisør, og antyder at sosialøkonomen er ute i politisk, ikke økonomisk ærend.
  • Jens Stoltenberg mener også Holte tar feil. Han viser til at professoren bygger på analysene i det såkalte Holden-utvalget som ble lagt fram for et drøyt år siden. Siden den gang har regjeringen gått inn for å bruke avkastningen av oljefondet til velferdsformål. Også Stoltenberg tror fornyingen av offentlig sektor vil gi større rom for velferd enn Holte forutsetter.
  • Man behøver ikke være professor i sosialøkonomi for å se at politikerne i denne valgkampen gir løfter som ikke kan holdes. En ting er begrensningene som ligger i en åpen internasjonal økonomi. En annen ting er hva som er mulig å gjennomføre politisk. I overskuelig framtid må vi regne med at Norge skal styres av mindretallsregimer. Ap vil aller helst fortsette å styre alene og vil måtte hente støtte fra andre partier når løftene skal gjennomføres. Høyre har slått fast at Carl I. Hagen ikke er regjeringsmoden, og vil dermed måtte kompromisse seg fram i Stortinget og langt på vei måtte styre på KrFs nåde. Enten det er økonomiske eller politiske «lover» som setter grenser for det mulige, vil begge partier tjene på å opptre edruelig i valgkampen. I politikken som ellers gjelder den gamle leveregel: Ærlighet varer lengst.

«Man behøver ikke være professor i sosialøkonomi for å se at politikerne i denne valgkampen gir løfter som ikke kan holdes.»