Valla mot verden

Boka til Gerd-Liv Valla er til tider sjokkerende utleverende, og gjør sårene i saken enda dypere, skriver Per Arne Kalbakk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«NOEN MÅTTE HA baktalt Josef K., for en morgen ble han arrestert uten at han hadde gjort noe galt.» Slik begynner romanen «Prosessen» av Franz Kafka, som deler tittel med Gerd-Liv Vallas ferske bok. Valla har gjort det klart at valget av boktittel slett ikke er tilfeldig – under gårsdagens pressekonferanse sa hun rett ut at hun kjente seg igjen i Kafkas beskrivelse av å være inne i en surrealistisk prosess man ikke forstår. Men der Josef K’s anklagere manglet ansikt og navn vet Gerd-Liv Valla hvem hun snakker om: Ingunn Yssen, som først beskyldte henne for å drive mobbing, men kanskje mest av alt Fougner-utvalget og dets rapport med knusende karakteristikker av Vallas lederstil. Den tidligere LO-lederen skriver også inngående om hvem hun mener sviktet henne i prosessen, ikke minst politisk: Både Jens Stoltenberg og Ap-sekretær Martin Kolberg får sine pass grundig påskrevet gjennom Vallas dagbok-gjennomgang av saken som kostet henne ledervervet i LO.

JENS LEVNES IKKE mye ære i Vallas framstilling av hvordan han oppførte seg i de kritiske ukene fra Ingunn Yssens oppsigelse ble kjent 10. januar i år fram til Valla gikk av som LO-leder fredag 9. mars. Statsministeren beskrives som blant annet som fomlete og konfliktsky – og dessuten som en person som ikke støttet Valla på det menneskelige plan da stormen kom i januar. Det skrives ikke rett ut, men gjennom alle skildringene av hvordan Valla mener Jens tedde seg underveis skapes det et veldig klart inntrykk av at han lot LO-lederen falle da avgrunnen først åpnet seg foran henne. Og han er ikke alene om å få høre at han har sviktet: Ap’s partisekretær Martin Kolberg satt med «iskaldt blikk» i møtet der partiledelsen bestemte seg for å fjerne Valla fra vervet som leder for Ap’s valgkomité. Om Kolbergs forklaring for det såkalte Fougner-utvalget, som til slutt kom med rapporten som gjorde det umulig for Valla å fortsette som LO-leder, skriver hun at han rett og slett sier ting han vet er usant om Ingunn Yssens kvalifikasjoner.

Valla har for sin del ikke mye pent å si om Yssens kvalifikasjoner og innsats i jobben som internasjonal sekretær, og om Fougner-utvalget skriver hun ett sted at utvalget er en skandale.

GERD-LIV VALLA har skrevet en utleverende bok. Til tider er den sjokkerende utleverende. Det gjelder beskrivelsene av hennes egne reaksjoner og utbrudd underveis, men ikke minst beskrivelsene av andre personer. Valla refererer fra det som må være fortrolige samtaler med statsministeren og andre, og også fra Fougner-høringer som vel er underlagt den taushetsplikten partene skrev under på da utvalget startet sitt arbeid. Det er ikke en uproblematisk metode, for å si det forsiktig. Det gir leserne av boka et innblikk i en prosess som hittil har vært lukket for andre enn de direkte involverte, men det er ingen tvil om at dette er Vallas subjektive versjon av hendelsene – noe hun heller ikke legger skjul på selv. Problemet er at det er en versjon som inneholder svært sterke karakteristikker av andre personer. Valla mener sikkert at dette kan forsvares ut fra karakteristikkene hun selv er blitt til del, men det er vanskelig å se at for eksempel beskrivelser av Ingunn Yssens evner i jobben kan bidra til annet enn å gjøre de åpne sårene enda dypere.

INNHOLDET I «PROSESSEN» og Gerd-Liv Vallas uttalelser i går tyder på at hun har to hovedmål med boka utover det å fortelle sin egen versjon av hendelsene. For det første nekter hun å la Fougner-utvalgets konklusjon bli stående i fred. Kravet om innsyn i de omstridte psykiater-rapportene som lå til grunn for utvalgets konklusjoner består, og Valla vil kjempe denne kampen på de fronter som måtte være nødvendige. Det andre hovedmålet for Valla synes å være at hun vil sette Yssen-striden og sin egen avgang inn i en større sammenheng. I boka trekker hun linjene til den mye omtalte sykelønnsstriden i 2006, der den rødgrønne regjeringen ble tvunget i kne av Valla og LO. Gjennom egne skildringer og sitater fra andre skapes det et klart inntrykk av at denne sammenhengen ikke er tilfeldig – var det kanskje slik at LO-lederen var blitt for mektig for Jens og regjeringen, og at «noen» derfor bidro til at prosessen mot henne satte fart og førte til de konklusjonene den gjorde?

VALLA VILLE IKKE utdype dette noe mer i går. Som hun selv sa: – De får si hva de vil; dette er min historie.

Og den skal tydeligvis stå akkurat som den er, uten at noe legges til eller trekkes fra: Historien, slik Valla ser den.