Valla-sakens betydning

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det tette samarbeidet mellom Ap og LO er en evig kilde til diskusjon og irritasjon. Felles opphav og felles interesser gjennom over 100 år har styrket båndene i en slik grad at omgivelsene som ikke tar del i samarbeidet, føler seg ekskludert, og enkelte innenfor parti og fagbevegelse føler seg bundet. Alle ser at samarbeidet har sin pris, men innad i de to organisasjonene er det bred enighet om at det er flere fordeler enn ulemper ved det. Blant fordelene er større politisk gjennomslag. Blant ulempene er en konstant mistenkeliggjøring av manglende integritet.

Til forskjell fra tidligere LO-ledere har både Yngve Hågensen og Gerd-Liv Valla valgt å eksponere LOs makt og innflytelse i Arbeiderpartiet. Det har sammenheng med at andre, uavhengige organisasjoner på åttitallet fikk større tilslutning. LO måtte vise hva som var organisasjonens fortrinn: Politisk innflytelse. Vi husker hvordan daværende statsminister Thorbjørn Jagland og LO-leder Yngve Hågensen framsto som «gutten» og den faderlige «kingmaker». Kritikere av samarbeidet fikk vann på mølla. Men det prellet av, først og fremst fordi det var ønsket og utøvd med gjensidig respekt i en tillitsfull og god atmosfære.

Gerd-Liv Valla fulgte opp den makteksponerende linja. Hun hadde, ifølge sin egen bok, behov for å vise at hun som historiens første kvinnelige LO-leder, oppnådde resultater. Dermed ble hennes makt så synlig, og LOs makt så personorientert, at det svekket balansen, gjensidigheten og tilliten. Vallas gjentatte flombelyste triumfer over Ap har åpenbart tæret på forholdet. Hun utfordret sin nærmeste samarbeidspartner. Det skapte ikke grunnlag for en konspirasjon som skulle fjerne henne, slik enkelte ynder å tro. Men det gjorde Valla venneløs og vanskelig å forsvare da hennes lederstil ble tema. Og det blottstilte det altfor tette samarbeidets betenkelige sider.