Vallas ettermæle

Arbeidstilsynet har ikke funnet noen alvorlig mobbekultur i LO etter Gerd-Liv Vallas avgang. Men gir det henne det beviset hun trenger for å få gjenopprettet sin ære, spør Gudleiv Forr.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Lite tyder på at konflikten mellom tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla og LO vil legge seg med det første. Valla kjemper, ifølge hennes advokat, Harald Stabell, for sitt ettermæle. Det er i og for seg legitimt.

Vi er alle opptatt av det, ikke minst når vi føler at vi blir urettferdig bedømt. Og selvsagt svir det når dommen avsies under full offentlig belysning, slik det nødvendigvis blir når man sitter i en framtredende maktposisjon i det politiske systemet.

Da blir fallhøyden stor og oppmerksomheten nådeløs. Og enda verre må det føles for en politisk leder som blir gransket for sine lederevner, og som må lese karakteristikker av seg selv som ikke stemmer med selvbildet.

Men den offentlige mening som øverste dommer har også den sympatiske siden at den med tida retusjerer detaljene i en konflikt. Derfor har de fleste som har vært igjennom slike fall fra toppen i en maktpyramide, resignert og akseptert fordi de har innsett at embetet eller institusjonen er viktigere enn en selv. Statsråder må gjøre det. I dag går regjeringer og statsråder av uten protester av personlig art. Det har ikke alltid vært sånn. Da Einar Gerhardsens regjering måtte gå etter en gransking av en ulykke i en statsbedrift på Svalbard, skjedde det med stor personlig bitterhet og påstander om evig æreløshet. Men noen år etter, ble Einar Gerhardsen selv kronet til landsfader og tidenes nordmann. En av grunnene til det var nok at han etter en kort sturepause aksepterte fallet med verdighet.

Men selv i våre dager kan et slikt utfall av en politisk prosess være tung å bære for den som må ta konsekvensene. Jeg tror ikke statsråd Victor Normann tok sin beslutning om å gå av i forrige periode uten en følelse av bitterhet. Jeg antar at veidirektør Olav Søfteland opplever både den interne granskingen og signalene om manglende tillit fra statsråd Liv Signe Navarsete som høyst urettferdige mot ham personlig. Han har sikkert følt at han ikke har gjort noe galt som har sammenheng med kalamitetene i tunnelene gjennom Vestfold. Men han går av med løftet hode, og taper neppe ære på det.

Det er mye vi ennå ikke vet om prosessen som førte til at Gerd-Liv Valla gikk av i vinter. Jeg er sikker på at konflikten mellom Valla og Yssen også ble infisert av et beinhardt politisk spill om så vel politikk som posisjoner. Haakon Lie sa en gang at Arbeiderpartiet ikke er noen søndagsskole. Det er selvsagt heller ikke LO som en del av arbeiderbevegelsen. Men jeg har vært nært innpå norsk politikk såpass lenge at jeg har kunnet erfare at politikk i sin alminnelighet ikke er en omsorgsetat. Det gjelder selv Kristelig Folkeparti, har jeg sett under den såkalte Medhaug-saken.

Vi må tro at gravende journalistikk og ettertenksom historieskriving vil avdekke hva som egentlig skjedde i LO og under granskingen som Fougner-utvalget gjennomførte. Jeg har vanskelig for å tro at Gerd-Liv Valla er blitt utsatt for et politisk komplott slik enkelte av hennes venstreradikale forsvarere synes å mene. Men det fins selvsagt muligheter for at Fougner-utvalget har kommet med karakteristikker og konklusjoner som krever nyansering, ja som kanskje ikke holder for en grundig gjennomgang i ettertid. Det er et uomtvistelig faktum at en offentlig gransking under tidspress har sine svakheter. På den annen side var åpenbart Fougner-utvalget klar over dem, og tok forholdsregler som skulle svekke de rettssikkerhetsmessige problemene granskinger innebærer i forhold til en rettssak.

Det hadde vært en fordel for Gerd-Liv Vallas ettermæle om hun søkte trøst i at historiens dom er mer rettferdig enn samtidas. Derfor er det uheldig at hun har tatt en advokat til sin rådgiver. Harald Stabell har nok historisk sett politisk sympati med den tidligere venstreradikale Gerd-Liv Valla. Men hans faglighet er juristens. I politikken går rett nok ofte juss og politikk hånd i hånd. Men juss løser sjelden politiske konflikter, snarere tvert imot.

Jeg liker å tro at det hadde styrket Gerd-Liv Vallas ettermæle som LO-leder om hun nå kom til den erkjennelse at hennes første reaksjon på Fougner-utvalget var den riktige. Hun gikk av da hun fikk utvalgets rapport og forsto at sekretariatet ikke lenger ville gi henne den nødvendige støtte. Denne saken er blitt en pest og en plage for LO. Men LO har jo sikret hennes økonomiske framtid nettopp for at hun skal la hensynet til organisasjonen gå foran henne selv som person. Det burde hun akseptere.

ETTERMÆLE: «Det hadde vært en fordel for Gerd-Liv Vallas ettermæle om hun søkte trøst i at historiens dom er mer rettferdig enn samtidas». skriver Gudleiv Forr.
VALLAS ADVOKAT:</B> Harald Stabell. «Juss løser sjelden politiske konflikter, snarere tvert imot».