Vallas jakt

Gerd-Liv Valla er landets mektigste person. Det tar hun på alvor.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Før Gerd-Liv Valla ble leder i LO, før hun ble utropt til landets mektigste person av landets største avis, før hun startet den lange valgkampen for en rødgrønn regjering, før hun gikk inn igjen i sentralstyret i landets største parti og før hun kunne ta halve æren for en historisk valgseier, da var Gerd-Liv Valla nestleder i LO. Over henne satt den mektige Yngve Hågensen omgitt av sine menn og en lydhør presse. Valla var så nær, men samtidig så langt unna. Veien til topps syntes stengt for en som ikke var en av dem, ikke en av gutta.Hvis Arbeiderpartiet ikke er noen søndagsskole, er LO heller ingen piknikk. Der hvor mye makt er samlet, brukes det også mye krefter på å beholde og øke makta. Det skjer i politikken, i næringslivet, og det skjer selvsagt i LO. Det fikk nestleder Valla også merke.Men det ble til slutt Valla som tok over, og nå er det hun som bestemmer hvem som er «en av dem». Overgangen fra utfordrer til posisjon har vært en suksess, skal vi tro det som blir skrevet og sagt. Det var ikke minst Valla som var sentral i å bringe Arbeiderpartiet tilbake til makta. Uten LO ville det ikke blitt en rødgrønn regjering, slo statsminister Jens Stoltenberg fast på kartellkonferansen på Gol denne uka.

På den samme konferansen benyttet Valla sin tale til å beskylde pressen for å drive klappjakt på henne. Hun begrunnet det med at journalister hadde ringt ansatte i LO og stilt spørsmål om henne. Det gjaldt blant annet Dagbladet, som skulle ha ringt førstesekretær Ellen Stensrud og oppfordret henne til å si noe negativt om Valla mot løfte om anonymitet.Det hørtes ikke bra ut. Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund syntes det var så ille at han nektet å tro historien var sann. Men det er den vel, tror nok folk flest som rangerer journalister som marginalt mer troverdige enn politikere og advokater, men som mindre pålitelige enn bruktbilselgere. En rangering Valla nok har fått med seg. Debatten som fulgte, om en sak som ikke har stått på trykk, må ha fortonet seg underlig for alle andre enn pressefolk og personer som har kontakt med pressen. Men Vallas budskap har mange maktpersoner kommet med før henne: Trykket fra pressen kan bli så sterkt at folk kvier seg for å gå inn i politikken eller ta jobber som får medieoppmerksomhet. I sin ytterste konsekvens kan klappjakten føre til selvmord.En slik advarsel er det vanskelig å argumentere mot. Vi får ta Vallas ord for at det er slik hun føler det når journalister interesserer seg for toppsjefen i Folkets Hus. Men kritikken hennes er gjenkjennelig. Den kommer stadig oftere fra ressurssterke mennesker som har søkt makt og posisjoner, men som misliker å bli trådd for nære.

For politikere er medieoppmerksomhet ønskelig og nødvendig. Det utskjelte begrepet «den fjerde statsmakt» forteller at pressen har en demokratisk funksjon som vaktbikkje og maktkritiker. Journalister skal ettergå hvordan politikere bruker den makta de forvalter på vegne av oss alle. Selv om politikere er langt åpnere enn næringslivsledere, prøver de også å holde informasjon unna pressen. Der journalister møter stengte dører, banker de på neste. De snakker med mange. Mye kommer aldri på trykk, men er en del av arbeidet med å samle informasjon om saker, prosesser og menneskene som styrer dem. Jens Stoltenberg vet at journalister snakker om ham med hans partifeller og motstandere uten at det koster ham nattesøvnen, eller han begynner å jakte på pressens kilder for å kneble dem. Gerd-Liv Valla er ikke folkevalgt, men har stor innflytelse i den sittende regjeringen. LO er i seg selv en betydelig maktfaktor i det norske samfunn, som seg hør og bør. Når Valla antyder at pressens angivelige klappjakt skyldes at enkelte misliker LOs makt, er det sprøyt, akkurat som hennes framstilling av Dagbladets metoder. I den grad alminnelig journalistikk kan kalles en jakt, skjer det for å avdekke hvordan landets mektigste person bruker denne makta.

Det synes vi i Dagbladet er interessant, og det gjør nok leserne også. Det Valla sier på en talerstol er det hun vil vi skal høre. Men det hun sier når mikrofonene er slått av, kan si enda mer. Det er de historiene journalister prøver å fortelle hver dag. Noen av dem finnes bak lukkete dører i Folkets Hus.