Vandrere som forandrer

Fremmedfrykten er rekordstor. Men innvandringens historie viser at det går bra til slutt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FORDOMMENE MOT innvandrere har økt kraftig, viser ferske tall fra SSB. Det er blitt stuereint å være negativ til flyktninger og asylsøkere. Den rasjonelle debatten om hva som skal ligge til grunn for en anstendig flyktningpolitikk glimrer også med sitt fravær. Resultatet er økte sosiale spenninger og fremmedfrykt.

TAKKET VÆRE innvandringen til Norge gjennom historien har landet vært i stand til å ta skrittet fra fattigdom til velstand, fra bondekultur til et moderne teknologisk og globalt samfunn. Opplevelsen av hva det vil si å være norsk har samtidig forandret seg etter som ideen om det norske har utvidet seg under innflytelse fra innvandrerne. Siden landet omkring år 900 begynte å likne en stat, har folk fra andre land kommet flyttende hit i ulikt ærend og gjort sitt for å forandre både seg selv og oss til noe nytt vi med tida har utnevnt til å være typisk norsk.

INNTIL EN NY BØLGE svensker, jøder, finner, tyskere, hollendere, franskmenn og italienere ble hentet inn, kjøpt opp, eller mottatt med bekymringens rynker i panna. Så var det på'n igjen med særbehandling, mistenksom skuling, misunnelse, forakt og mobbing, særlig av makaronispisende degoser fra Italia som i dag hører hjemme blant de favoriserte hvite europeerne. Ekspertinnvandringen på 1600-tallet førte derimot til nesegrus beundring for de «fineste» nordeuropeerne, innkjøpt av kongen selv for å modernisere teknologien innen gruvedrift, glassverk og jernverk. Det ble norsk å hete von Fleischer af Buxtehoved, og mange tok nye navn med tysk klang og vanskelige bokstaver.

Å VANDRE HENGER i hop med å forandre. Jeg leser det i forskningsmagasinet Apollon, som denne gang handler om trebindsverket som kommer til neste år, «Norsk innvandringshistorie», under prosjektleder Knut Kjeldstadli ved Historisk institutt. Dessverre går historien bare fram til år 2000, så vi går glipp av årets heroiske Operasjon Advent, politiets krafttak i julemåneden mot ulovlig innvandring. Dermed får neppe sentrumsregjeringens komet, Erna Solberg, den plass i historien hun fortjener som kommunalministeren med ferme armer i jerngrep rundt norsk innvandringspolitikk. Erna, en handlingens kvinne, symboliserer asylpolitikken slik den hardner til. Usentimentale tiltak mot «uverdige» flyktninger skaper nå nye klasseskiller på bunnen av samfunnet, på asylmottakene hos dem uten rettigheter.

DET ER IKKE NORSK å være fremmedfiendtlig, det handler mer om sosiale spenninger enn om systematisk rasisme, sier historiker Kjeldstadli til Apollon. Enkeltpersoner og grupper har hatt angst overfor folk fra andre land og kulturer, men historien viser at det har gått seg til, at angsten har vist seg å være grunnløs. Og professor Jan Eivind Myhre peker på at de fleste innvandrerne før 1970 ble en integrert del av samfunnet i løpet av kort tid. Vi har hatt karriereinnvandring, arbeidsinnvandring og flyktninger gjennom alle historiske perioder, men rundt 30 år etter innvandringsstoppen ble innført i 1975, viser altså ferske målinger at halve landet frykter innvandrere.

MER ENN 100000 SVENSKER krysset grensa til Norge fra 1800-tallet og fram til første verdenskrig. De kom fra Utkant-Sverige til byene i Sør-Norge. Selv om de sto oss nært etnisk, ble første generasjon oppfattet som utlendinger, uglesett og mobbet. De konkurrerte med nordmennene om de faglærte jobbene i et stramt arbeidsmarked og «svenskefaen» så dagens lys i det norske vokabularet. Likevel tok det knapt en generasjon før de var fullstendig integrert. Fra 1975 er svenskefaen er kjæleord sammenliknet med språkbruken som har vokst fram som følge av den nye innvandringen. Igjen pågår samfunnsforandringen under påvirkning fra en uensartet gruppe innvandrere. Kulturkollisjoner, religionsmotsetninger, kjønnsmotsetninger, ulike oppfatninger om begrepet individuell frihet, arbeidsledighet og ydmykende fattigdom har ført til sosiale spenninger på bristepunktet. Uten at det pågår en overordnet og prinsipiell debatt om hva en anstendig flyktningpolitikk skal være.

I STEDET FÅR VI en rekke brutale utspill av typen Operasjon Advent. Vi får vite at heretter skal ikke arbeidsløse innvandrere få gjenforenes med kone og barn, bare de som har råd til å forsørge familien. Vi får siste nytt i sparetiltak, nemlig å kutte ut norskundervisningen på asylmottaket, slik at de som sitter og venter opptil sju år før de får avslaget, ikke har stort annet å drive med enn å slå hodet i veggen. Eller enda billigere: Basisstøtten reduseres til rundt 1000 kroner måneden for de som har fått avslag, men som ikke kan returnere til hjemlandet og derfor må bo i mottaket. Når regjeringen snakker om de nye fattige, er det ikke de rettighetsløse på asylmottakene den snakker om. De regnes faktisk ikke med i det hele tatt. Ikke før de dukker opp i statistikken over kjeltringer.

EN MODERNE STORBY er utenkelig uten de multikulturelle miljøene, crossover-maten, moskeene, kebabsjappene, musikken, nye ord og begreper, motene, frisyrene og navnene som del av det globale, multietniske samfunnet.

Morgendagens samfunn vil bestå av mennesker på vandring med sin identitet i endring, inn og ut av sammenhenger og samfunn de påvirker og blir påvirket av. Historikeren Knut Kjeldstadli minner om at det norske aldri har vært noe bestandig og uforanderlig. Nå tilhører også tvangsekteskap, æresdrap og kjønnslemlesting en felles norsk samtid. De andre er oss. Det er utfordringen til det profesjonelle hjelpeapparatet i velferdslandet. Går det bra til slutt?