Vanhellig treenighet

Bondevik skal være litt av en brubygger om han får til et budsjettforlik med Frp og et inntektspolitisk samarbeid med LO-Valla.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NØYAKTIG TI ÅR er gått siden Per Kleppe la fram innstillingen fra sysselsettingskommisjonen i 1992. Arbeidsledigheten var på sitt høyeste. Renta likeså. Storbankene var blitt overtatt av staten. Økonomien var skakkjørt. «Vår svekkede konkurranseevne» var et hyppig brukt mantra. Gro var landets suverene statsminister. LO-leder Yngve Hågensen og partisekretær Thorbjørn Jagland var sentrale medlemmer i kommisjonen som brubyggeren Kjell Magne Bondevik hadde tatt initiativet til. Det var bred enighet om Kleppe-utvalgets forslag. Arbeidstakerne skulle vise moderasjon i lønnsoppgjørene. Fagbevegelsen skulle være «snill bisk» i fem år for å få økonomien på fote igjen. Hågensen var et forbilledlig eksempel som den siste proletar, med en årslønn som LO-leder på 282500 kroner (1991). NHO-ledelsen skriftet offentlig etter avsløringen av tidenes første store fallskjermsjokk: Pål Krabys sluttavtale. Det var kriseforståelse på gølvet og en intens folkelig harme over grådige næringslivsledere. Det var oppslutning om å holde et jerngrep rundt lønnsforhandlingene. Regjeringen og LO talte med én stemme. Det var inntektspolitisk samarbeid.

JEG HUSKER AT vi lærte oss det nye begrepet, «likevektsledighet», som brøt med gamle myter om full sysselsetting. Nå var plutselig målet å få ledigheten fra om lag 6 prosent ned til 3 til 3,5 prosent i løpet av 90-tallet. Men LO tviholdt på sin målsetting: Arbeid til alle er jobb nummer én. Vi trodde ikke helt NHO-sjef Karl Glads spådom om 100000 nye arbeidsplasser i industrien.

MEN JAMMEN VIRKET det. Tilsynelatende. Alle fikk reallønnsvekst. Internasjonale konjunkturer og nye valutaforskrifter bidro til å halvere renta året etter. Folk følte igjen at de hadde penger mellom hendene. De kunne godt akseptere små nominelle tillegg når gjeldsforpliktelsene ble overkommelige. Norske bedrifter kunne snart vise til strålende resultater. Det ble skapt langt mer enn 100000 nye arbeidsplasser i industrien. Ledigheten kom ned til under likevektsnivå, og har siden vært relativt lav. Før den nå igjen har skutt fart oppover. 85000 er nå uten arbeid. Industriarbeidsplasser forsvinner fortere enn nye skapes. Og lederlønningene fordyrer ethvert lønnsoppgjør. Først kommer årsrapportene med avsløringer om kreative og svimlende tillegg til toppsjefene. Så kommer harmen i fagbevegelsen. Og så går lønnsoppgjørene av hengslene. Og så får statsbærende kvinner og menn bekymrede rynker i panna og engster seg for konkurranseevnen. Kjell Magne Bondevik maner igjen partene til besinnelse, som han også gjorde etter lønnsfesten i 1998 med Arntzen-utvalget. The same old song.

MEN IKKE HELT den samme sangen. Nå er det ideologiske motsetninger mellom regjering og fagbevegelse. I motsetning til sin forgjenger har ikke Gerd-Liv Valla noen direkte kanal inn til en sosialdemokratisk regjering eller førstehånds kjennskap til budsjettet som kommer. Og hun tar ikke jevnlige rangler med NHO-sjef Finn Bergesen, som Yngve gjorde det med Glad. Men hun vet at medlemmene vil si nei til ensidig moderasjon. Det gjorde de ettertrykkelig ved oppgjøret i 2000, da LOs medlemmer ble anbefalt å godta skammelige 75 øre. Skal LOs medlemmer vise ansvar, får også NHOs funksjonærsjikt og toppledere gjøre det samme, er budskapet fra Youngstorget. Helst vil Valla at regjeringen dobler skattefradraget for fagforeningskontingent og dropper skattelettelser i budsjettet som legges fram om fire uker. Den sittende regjering har kuttkåte Høyre-statsråder i nøkkelposisjoner og er skeptisk til kammersavtaler med Valla. Partene skal ta seg av lønnsdannelsen, heter det i Sem-erklæringen. Men når det ikke virker, og sentralbanksjefen er en frifant som ikke hører på noen, og industriarbeidsplasser legges ned kysten rundt, da må selv Høyre-statsrådene krype til korset. De vet at hun har makt til å gjøre livet surt for dem. Men de vet samtidig at hun fikk godt med penger i år, slik at gamle skjevheter i offentlig sektor ble rettet noe opp. Neste år skal Kjell Bjørndalens gutter igjen være lønnsledende, og lønnsøkningen være på linje med våre handelspartnere. Det blir nok slik, for ingen av partene har råd til noe annet.