Vanskelig oppdrag

Colin Powell er begynt på sitt skytteldiplomati i Midtøsten, men kommer trolig for seint, og bringer med seg for lite.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet ): I helga virket president George Bush irritert over alle spørsmålene om hvorfor verken Sharon, Arafat, Mubarak, Abdullah eller Abdullah følger hans innstendige oppfordringer til dem. Sharon fortsetter krigen. Arafat lar være å fordømme selvmordsbombere slik Bush krever. De arabiske lederne legger ikke press på Arafat.

«Jeg forventer at de følger oppfordringen,» svarte president Bush litt maktesløst til slutt, langt fra sitt blide, seierssikre jeg fra de siste månedene.

I GÅR LANDET USAs utenriksminister Colin Powell i Marokko. Han ankom med et vidt mandat, men uten en klar plan og et klart mål. I stedet prøvde han før avreisen fra USA å «snakke ned» forventningene til sin reise ved å si at han ikke regner med å få til enighet om en fredsplan før han reiser hjem, kanskje ikke engang en våpenhvile. Han la ikke lista høyere enn til å få «gjenåpnet dialogen» mellom partene.

Dette står i skarp kontrast til at president George Bush har lagt svært mye av den prestisje og autoritet han har opparbeidet siden terrorangrepene i fjor, bak både å få en slutt på palestinsk terror mot Israel og på Ariel Sharons knusende hevn-felttog som river opp og bryter ned all palestinsk infrastruktur på Vestbredden under dekke av å jage selvmordsbombere og andre terrorister. MENS BUSH SIER NEI til å kalle partene inn til et toppmøte, tilbyr Sharon det han kaller «moderate» arabiske ledere et eget toppmøte om fred. Det demonstrative forslaget bidrar til å undergrave utenriksminister Colin Powell. For hva har Powell å tilby arabiske ledere dersom Sharon åpenlyst trosser viljen til den amerikanske presidenten?

I helga brøt Zbigniew Brzezinski, Jimmy Carters sikkerhetspolitiske rådgiver, ut av den kompakte, hjemlige hyllesten av president George Bush. I The New York Times skriver han at Bush-regjeringens ensidige støtte til Israels reaksjoner på terrorangrepene, og langt svakere sympati og forståelse for palestinske ofre, undergraver USAs muligheter til å skape fred i Midtøsten og til å fortsette kampen mot internasjonal terror med tiltak mot Irak.

BRZEZINSKI skriver at Bush-utspillet som altså nå utgjør den offentlige delen av mandatet til utenriksminister Powell, svikter på tre områder. Innrømmelsen av at selvmordsbomberen som slo til den 27. mars, også sprengte bort en avtalt våpenhvile, gir terroristene de facto et veto i fredsprosessen. Fordømmelsen av Yassir Arafat gir inntrykk av at USA vil bestemme hvem som skal lede palestinerne. Og utenriksminister Powells mandat tar ikke hensyn til at palestinerne har rett til å motsette seg okkupasjonen og bosettingspolitikken. Brzezinski skriver at Powell burde arbeide for en fordømmelse av selvmordsbombingene som samtidig tar hensyn til denne retten.

Initiativet til president Bush inneholder ingen annen fredsplan enn de prosessene som ligger nedfelt i Tenet-planen om en våpenhvile og Mitchell-planen om en fortsettelse av den sammenbrutte fredsprosessen.

COLIN POWELL har tilsynelatende et vidt mandat, men det er ingen ting som tyder på at han kan tilby utplassering av en fredsbevarende styrke eller observatørordning med deltakelse av amerikanske soldater som kan hindre nye sammenstøt mellom israelere og palestinere.

Ved innledningen av Powells rundreise ser det ut til at Bush-initiativet er for lite og kommer for seint, til tross for all prestisjen som er lagt inn i det.

Da president George Bush krevde at Taliban-regimet i Afghanistan skulle rette seg etter hans krav, kunne han sende inn overlegne militære styrker straks mulla Omar avviste kravene. Siden har Bush levd høyt på sin svart-hvite framstilling av denne konflikten og den militære suksessen til de amerikanske styrkene som han i valgkampen hevdet at Bill Clinton hadde ødelagt og neglisjert.

Men selv USAs overlegne militære styrker har lite å bidra med som kan løse konflikten mellom Israel og palestinerne der intet er svart eller hvitt, bare gråt i grått.