Vanskelig utfordring

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • En av Norges fremste eksperter på diabetes, professor Jak Jervell, har foreslått at regjeringen bør oppnevne en helsekommisjon som kan vurdere samfunnsmessige tiltak for å bremse utviklingen av diabetes og andre ikke-smittsomme sykdommer. Det er stor økning i antall nordmenn som får diabetes type 2, tidligere kalt aldersdiabetes. Disse har dobbelt så høy risiko for å pådra seg hjerte- og karsykdommer som resten av befolkningen. Diabetes type 2 er en livsstilssykdom der risikofaktorene er dårlig kosthold, overvekt og fysisk passivitet.
  • Utredningen «Oslohelsa», som Klinikk for forebyggende medisin ved Ullevål sykehus la fram tidligere i vinter, dokumenterte at forekomsten av livsstilssykdommer er nært knyttet til sosioøkonomiske forhold. Jo høyere sosioøkonomisk status, dess mindre er sjansen for å få slike sykdommer, og dess større er sjansen for å få et langt liv. I vårt egalitære samfunn er det fortsatt store klasseforskjeller i helsetilstanden.
  • Det er vel kjent for helsepolitikerne at livsstilssykdommer er de største folkesykdommene og hyppigste dødsårsakene i dag. De store klasseforskjellene i befolkningens helse er heller ingen ny oppdagelse. Til tross for slik kunnskap, har forebyggende helsearbeid vært forsømt siden vaksinasjonsprogrammer var viktigste forebyggingsstrategi. Enhver helseminister snakker om betydningen av forebygging. Men området blir ikke båret fram politisk, får lite ressurser, og det blir ikke utviklet nye metoder.
  • Årsaken til forsømmelsen er sammensatt. Det tar tid før forebyggende helsearbeid gir målbare resultater. Politikere ønsker raske og synlige resultater å smykke seg med. Forebyggende arbeid retter seg mot mennesker som er friske. Det er lettere å få gjennomslag for bevilgninger og prosjekter til dem som er blitt syke. Dessuten er ikke alt forebyggende helsearbeid lønnsomt, rent samfunnsøkonomisk.
  • Det forebyggende helsearbeidet har ingen sterke interessegrupper eller legemiddelfirmaer til å drive lobbyvirksomhet for seg. Det hviler derfor et desto større ansvar på våre politikere for å få til en ny giv på dette feltet.