Våpen og barn

Dagbok fra Bagdad.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG VÅKNET PÅ NATTA av musikk og trommer på den andre siden av gata fra bygningen vi bor i. Det var en bryllupsfest, og som så mange bryllup gikk dette av stabelen på Sheraton hotell. Vi bor rett ved hotellene Sheraton og Meridien, og hører stadig gledesutbrudd og musikk fra brylluper. Noen ting går som normalt her i Bagdad. Jeg kom til å tenke på et møte for noen dager siden. Jeg var med for å planlegge et seminar om irakiske fortellere som skal holdes i Basra 3. april i år. Det utrolige er hvordan arbeidet til store institusjoner går videre som om ikke krigen er noen realitet, og til tross for at folk venter i frykt og bekymring.

JEG VÅKNET IGJEN tidlig på morgenen med et tragisk minne om en tidligere kollega, Haiat Sharara, som var lærer, forfatter og en god oversetter av russisk litteratur. Sharara var opprinnelig fra Libanon, men hadde bodd i Irak i lang tid. Under den første Golfkrigen mot Iran mistet hun sin mann, som var kirurg. Hun klarte ikke å leve under sanksjonene etter den andre Golfkrigen. Hun begynte å overbevise sine to døtre om at livet var uvesentlig, trivielt og uten glede. Sammen forsøkte de tre å ta livene sine. Haiat og hennes eldste datter døde, men yngstedatteren ble reddet av naboer i siste øyeblikk.

PÅ UNIVERSITETET retter jeg nå eksamener for fjerde semester. Denne eksamenen har blitt utsatt flere ganger på grunn av situasjonen. Besvarelsene er dårligere enn vanlig. Det virker som om studentene, til tross for alle utsettelsene, ikke har forberedt seg noe særlig. På vei hjem svingte jeg innom Abu Nuas-gata for å få et glimt av de to røde engelske bussene som har kommet hit med menneskelige skjold. De var ikke der lenger. Jeg hørte seinere på TV at de var utplassert ved den sentrale kraftstasjonen for å hindre at den blir ødelagt av luftangrep. Etter at min sønn Watha monterte en ny mottaker, får vi inn flere kanaler. Jeg føler takknemlighet og brorskap overfor ungdommene som har forlatt sine varme senger for å komme hit for å hindre at irakiske barn, kvinner og menn dør. De menneskelige skjoldene representerer virkelig den amerikanske og europeiske samvittigheten - og er et lysende eksempel for deres sivilisasjon.

JEG MÅTTE OGSÅ innom markedet for å reparere veska min. Låsen har gått i stykker. Jeg trenger å kunne låse den for å oppbevare viktige dokumenter og penger i krisetilfeller. På ettermiddagen foreslo min kone at vi skulle dra og besøke min bror Farouk, hans kone og datter. Vi hadde ikke sett min svigerinne og niese på en lang stund. Min nieses mann Nohad døde i august i fjor. Nohad var bare 30 år. Han døde bare noen måneder etter bryllupet. Dødsårsaken var kreft i magen og tarmene, noe stadig flere irakere dør av. Vi tror grunnen er bruken av ammunisjon med utarmet uran.

PÅ NATTA hørte jeg på nytt lyden av bryllup. Jeg gikk ut på balkongen sammen med min datter Ishtar og Watha. Jeg så mange barn i bryllupet, og de danset og sang. De minnet meg om et dikt av den store irakiske poeten al-Saiab, som heter «Våpen og barn». Diktet startet slik:

«Er de svaler eller glade barn,

eller vann som drypper fra en stein,

perler som klirrer i en bekk?

Brød og helse til dem.»