Våpendragere

Er Stein Ørnhøi politiker eller lobbyist? Spør Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg er ingen skurk, var Stein Ørnhøis første kommentar da nettavisene begynte å ringe straks Dagbladet var på gata torsdag. Ørnhøi var så vidt gjenkjennelig i et grovkornet bilde på forsiden under tittelen: «Avslørt på luksusrestaurant.» Nei, SV-veteranen var ikke tatt på fersken i å innta et overdådig gourmetmåltid mens partifellene strevde med å avskaffe fattigdommen. Her var det snakk om hvite konvolutter, hemmelige møter og våpenindustri.

Ørnhøis kommentar manet frem Richard Nixons famøse utsagn: «I am not a crook.» Men avsløringen var ikke et norsk Watergate, og ingen påsto at Ørnhøi var en skurk. De første reaksjonene tydet derfor på at kolleger i andre medier var skuffet. Forsiden og den tabloide dramaturgien hadde lovet for mye. Dagbladet hadde tatt for mye Møllers tran, som SV-leder Kristin Halvorsen sier når hun tar for hardt i. Dette var jo noe helt dagligdags, noe alle visste foregikk. En politiker som spiste middag med lobbyister og var på fornavn med journalister, hva så? Det var kanskje pikant og morsomt for folk på innsiden, men oppsiktsvekkende var det ikke. Ja vel, så var vertskapet for middagen representanter for svensk våpenindustri. OK, så var Ørnhøi litt vel breial da han forsikret sine verter at han hadde innflytelse helt inn på statsministerens kontor og dermed kunne påvirke beslutningen om hvem som skulle få Norges-historiens største våpenkontrakt. Men det skjer i de beste partier.

Tema for middagssamtalen var ingen fillesak. Kampflykontrakten er verdt 100 milliarder kroner og kan få avgjørende betydning for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Saabs kampfly JAS Gripen ble ikke levnet en sjanse av tidligere forsvarsminister Kristin Krohn Devold, men med SV i regjering og Ørnhøi på laget så det plutselig lysere ut. Ørnhøi hadde aldri lagt skjul på at han var en varm tilhenger av militært samarbeid mellom Norge og Sverige. Det var ingen avsløring, mente han.

Det er sant. Alle mine kolleger vet at slike ting foregår, alle politikere også. Når vertskapet spør Ørnhøi hvordan de skal få stoppet en brysom Aftenposten-journalist som har vært kritisk til Jas Gripen, sier Ørnhøi kjekt at han skal ringe politisk redaktør, Harald Stanghelle: – Jeg skal snakke med Harald, sier han. Et par dager senere bekrefter Stanghelle at han ble ringt opp av Ørnhøi. Han er ikke spesielt bekymret for at Ørnhøi i denne saken hadde en agenda han ikke kjente til; alle som ringer har en agenda. Alle ønsker å ha inntak hos dem som har makt til å påvirke politiske beslutninger.

Stanghelle er selvfølgelig heller ikke den eneste journalisten som pleier slike kontakter som en viktig del av jobben og til gjensidig nytte. Journalisten Ørnhøi har en avtale med dagen etter middagen på Statholdergaarden er fra Dagbladet, og det var trolig han som var tiltenkt informasjonen i den hvite konvolutten Ørnhøi får overrakt på Dagbladet forside torsdag. Min kollega fikk naturligvis ingen «hemmelig flyinformasjon» etter at reportasjen sto på trykk, men om det hadde skjedd ville det ikke vært uvanlig. Det er dagligdags, noe vi alle vet foregår. Og Dagbladet er jo også en varm tilhenger av nordisk samarbeid.

Men for folk flest er dette en ukjent verden. Reportasjen ga derfor et uvanlig innblikk i hvordan politikk blir til; hvordan politiske prosesser styres og påvirkes utenfra av mektige selskaper og mennesker, som bruker store beløp på å få det som de vil. Av og til er det synlig, som når Stortingets beste lobbyist, Rederiforbundet, kjemper for skattefritak, eller superlobbyist Per Morten Vigtel får penger til en hel IT-park. Men like ofte skjer det i det skjulte. Vi vet ikke hvem som snakker sammen, enten det er på restauranter eller kontoret, og derfor vet vi heller ikke hvem som har hatt politikernes øre før de gjør sine valg.

Slike kontakter er nødvendig for politikerne – de kan ikke ta sine beslutninger i et vakuum – men det bør aldri være tvil om hvem sine interesser de representerer. Jo større beløp det handler om, jo mer som står på spill, desto større grunn til å spille med åpne kort. Paradoksalt nok er det nettopp SV som har fremmet forslag om et lobbyregister på Stortinget. Nestleder Audun Lysbakken sier at denne saken viser behovet, og selv om han ikke vil kalle sin partifelle for lobbyist, mener han middagen med Saabs lobbyister burde vært meldt til et slikt register. Ellers har partiet de siste dagene nærmest fremstilt Ørnhøi som en privatpraktiserende forsvarspolitiker som ikke handler på vegne av andre enn seg selv.

Middagen på Statholdergaarden foregikk heller ikke i et vakuum. For bare noen måneder siden gikk Wallenberg-familien inn i Aker med flere milliarder kroner sammen med staten. Investeringen kan sees i sammenheng med kampflykontrakten og et fremtidig norsk-svensk industrisamarbeid. Dagen etter oppslaget i Dagbladet skrev forsvarssjef Sverre Diesen sammen med sin svenske kollega en kronikk her i avisa om muligheten for et militært samarbeid mellom Norge og Sverige.

DAGEN DERPÅ: Stein ørnhøi likte «jævlig dårlig» at Dagbladets journalister refererte fra samtaler han hadde med lobbyister for svensk våpenindustri. Foto: HENNING LILLEGÅRD
DAGEN DERPÅ: Stein ørnhøi likte «jævlig dårlig» at Dagbladets journalister refererte fra samtaler han hadde med lobbyister for svensk våpenindustri. Foto: HENNING LILLEGÅRD Vis mer

Stein Ørnhøi er en av mange våpendragere i en større politisk kamp som spenner over et enormt spekter; fra norske interesser i nordområdene til industripolitikk til forsvars- og sikkerhetspolitikk til rødgrønn maktbalanse. SV’erens innflytelse er kanskje mindre enn han antydet etter en bedre middag, men stor nok til at den fortjener oppmerksomhet. Vi vet at det skjer. Denne uka skrev vi om det.

Våpendragere
FLYMAT:</B> Stein Ørnhøi, Knut Solvang og Rolf Nereng på Statholdergården tidligere denne uka.