Vår ære og USAs makt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Utenriksminister Jan Petersen har fått berettiget kritikk for å logre for president George W. Bush. I gårsdagens Dagbladet setter han ei grense som betyr at et amerikansk angrep mot land i den Bushske «ondskapens akse» er ett angrep for mye. Petersen sier han setter sin lit til at det er det modererende element i Bush-administrasjonen, utenriksminister Colin Powell, som styrer USAs utenrikspolitikk.
  • Akkurat det gjør en hel verden. Og det er det faktum at verden ikke føler seg helt sikker i sin sak, som gjør at politiske ledere sier de er redde for hva som foregår i Washington. De har sett at Powells judisium flere ganger er blitt satt til side av den øvrige del av administrasjonen. Selv FNs generalsekretær Kofi Annan, som har all grunn til å trå ekstra varsomt i forhold til USA, sier det er galt å dele inn verden i godt og ondt. Og EU-kommisjonens ansvarlige for utenriksspørsmål, briten Chris Patten, sa i et intervju med avisa The Guardian lørdag at han mener president Bushs stempling av landene i «ondskapens akse» neppe kan være gjennomtenkt.
  • Vi hadde ønsket oss en regjering som hadde sagt noe liknende. Nå tror ikke vi at Norges stemme skremmer noen i Washington. Men det er viktig at så mange som mulig gjør det helt klart - og helst klarere enn klart - at USA ikke kan være verdenspoliti helt på egen hånd. Verden trenger ingen sheriffkultur der allegorier fra Det ville vesten skal danne grunnlaget for politisk handling. Verden trenger brede allianser for en fornuftig og inkluderende politikk.
  • Det blir stadig større avstand mellom USA og Europa når det gjelder en mulig utvidelse av krigen mot terror. Og det gjør vondt i Norge når det er et hav - nærmere bestemt Atlanterhavet - som skiller våre nærmeste allierte. Men den smerten må en norsk utenriksminister tåle. Og en dag kan han bli tvunget til å velge.