«Var det virkelig slik jeg skulle ende livet?»

Bjørn Svenungsen ble livstruende skadd under attentatet mot Serena Hotel i Kabul. Nå forteller han sin historie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): En rekke tilfeldigheter reddet livet til UD-mannen Bjørn Svenungsen, da han ble skutt i ryggen og i ansiktet av en av attentatmennene som angrep Serena Hotel i Kabul.

Tre og en halv uke etter attentatet sitter diplomaten i stua hjemme i Lommedalen i Bærum. Bare et plaster på haka og halsen er synlige tegn på dramaet han sto midt oppe i.

- Jeg var i lobbyområdet like ved en kaffebar, da jeg hørte de første skuddene. De reagerte jeg ikke så kraftig på, for vi var jo i Kabul, og der er det ikke uvanlig at det skytes i gatene. Men da den første eksplosjonen kom, skjønte jeg at dette kunne være alvorlig.

- Jeg stilte meg opp bak en søyle som skjermet meg fra vinduene. Mens jeg sto der kom det en kraftig eksplosjon, forteller Svenungsen.

Les også: Dette skjedde på Hotel Serena.

Bad guy

Så kommer det en portnervakt ansatt ved hotellet. Den ubevæpnede mannen prøver å få gjesten sin i sikkerhet.

- Han ba meg følge etter ham, for han ville geleide meg ned til et trygt rom i kjelleren.

«Var det virkelig slik jeg skulle ende livet?»

Men de to hadde bare kommet få meter i retning av det trygge rommet da de ser en mann som er kledd i politi- eller militæruniform. Mannen bar på et Kalashnikov automatgevær.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hotellvakten gikk så mot mannen i uniform, men ble umiddelbart skutt og drept med flere skudd. Så snudde mannen med våpenet seg mot meg. Jeg skjønte med en gang at dette var en «bad guy» og begynte å løpe, sier han.

Men i det samme, begynner mannen å skyte.

- Han skjøt ganske mange skudd, jeg vet ikke hvor mange, men det hørtes ut som om han skjøt med automat.

Blodspor
Svenungsen kjenner med en gang at han er truffet i ryggen. I hånden har han en telefon som går i tusen biter. Ei kule treffer haken på diplomaten, men den ødelegger ikke annet enn hud og vev. Kula som sårer Svenungsen mest går inn i ryggen, gjennom den ene lungen og ut av brystet.

- Jeg kjente smertene i brystet, og hørte noen merkelige lyder fra pusten min.

- Jeg prøvde å fortsette å gå eller løpe innover i en gang, men måtte snart gi tapt. Jeg segnet om i et slags bøttekott, men samtidig tenkte jeg at dette er en dårlig idé. Vil han følge etter meg og forsikre seg om at jobben blir gjort skikkelig, vil han klare det lett.

I de dramatiske sekundene tenkte Svenungsen to klare tanker. Det var masse blodspor etter ham som ville gjøre det lett for terroristen å forfølge ham, og hvis han ble liggende der inne ville ingen andre heller finne ham på en stund.

«Var det virkelig slik jeg skulle ende livet?»

- Her inne er jeg i hvert fall ute å kjøre, tenkte jeg og begynte å krabbe meg tilbake til lobbyområdet.

Men der er fortsatt skyting i hotellet.

- Jeg prøvde også å gå et par skritt, men segnet om. Så prøvde jeg å gå et par skritt til, men segnet om igjen. Så prøvde jeg å dra meg fram med armene.

To mobiler

Men så inntraff en av de mange tilfeldighetene som skulle bli med på å redde livet hans.

- Mens jeg ligger der kjenner jeg at jeg holder en telefon i hånden. Det var en afghansk lånetelefon som jeg hadde fått fra ambassaden, siden det er så dyrt å ringe med norsk mobil.

Den norske telefonen han ellers brukte var få minutter tidligere blitt skutt ut av hånden hans.

- Uten å ane hvor jeg vil komme, trykket jeg to ganger på den grønne knappen. Tilfeldig vis hadde jeg sist snakket med Merete Dyrud, så det var henne jeg kom fram til.

Ambassaderåden ved den norske ambassaden i Kabul hadde selv akkurat løpt unna geværkulene, og satt og gjemte seg inne i et kott.

- Hun svarte hviskende, men jeg sa bare at jeg var skutt og at jeg kom til å dø. Jeg var helt sikker på at jeg kom til å dø da. Jeg tenkte at nå er det min tur, og nå skal jeg faktisk dø. Var det virkelig slik jeg skulle ende livet? Det hadde jeg ikke forestilt meg.

- Så gikk det ett minutt eller kanskje ti, jeg aner ikke, men jeg hørte at noen ropte i telefonen at jeg skulle rope. Samtidig hørte jeg noen som ropte «Bjørn, Bjørn, Bjørn».

Guinness i Irland

Det er Dyrud som roper, og hun kommer sammen med en engelskmann og en ire. At de to er tidligere spesialsoldater og er godt trenet i avansert førstehjelp, er en annen tilfeldighet som bidrar til å redde livet hans. Og når Svenungsen er blitt funnet forsvinner også tanken på at han er i ferd med å dø.

- Da var det plutselig et snev av håp. De ba meg holde roen og egentlig gjøre minst mulig. Det var veldig smertefullt, og jeg brukte all energi på å gjøre som de sa.

Så blir han løftet over på en båre og båret ut i forgården.

- Jeg husker jeg ble lagt i en lokal ambulanse, men etter hvert kommer jeg over i en Sisu (militært panserkjøretøy, red. anm.).

Der ute kjenner han at han begynte å glippe med øynene.

- De klapset til meg og sa at vi skulle drikke Guinness i Irland når sommeren kommer. Han klarte å holde meg våken på den måten.

Diplomaten har en vag fornemmelse av at han lå inne i Sisuen og husker så vidt at han kom til feltsykehuset.

- Det siste jeg husker er at en mann la en maske over ansiktet mitt. Jeg prøvde å vri meg unna.

Døde ikke

Etter fem dager i narkose våkner Svenungsen opp på Ullevål sykehus.

- Jeg tenkte at da døde jeg ikke like vel.

- Ifølge min kone, var noe av det første jeg spurte om på Ullevål hvordan det var gått med Carsten Thomassen. Jeg har ikke noe minne av å ha fått med meg at han også var skadd, men det er vel kanskje noe jeg snappet opp i en samtale.

- Det var trist å høre at han var død. Det er en tragedie.

- Det var en lang rekke tilfeldigheter som gjorde at jeg overlevde. At kulene traff der de gjorde og ikke noen centimeter til siden, at det var dem som fant meg som fant meg, at jeg kom til sykehuset når jeg gjorde det. Jeg har hørt i ettertid at det var i siste liten. Hadde jeg kommet dit seinere, så hadde jeg nok ikke klart meg.

Kanskje tilbake

Nå synes han at han etter forholdene er i god form.

- Lungen fungerer, selv om den ikke har noe særlig kapasitet. Men fagfolkene tror den kan bli hundre prosent.

Til tross for alle smertene han og familien hans er påført, bærer han ikke nag til terroristen.

- Jeg håper han blir stilt til ansvar og at han får en rettferdig straff. Men jeg bærer ikke noe nag til ham. Han skjøt ikke meg fordi jeg var meg. Han skjøt meg fordi jeg var på feil sted til feil tid.

Hendelsen har ikke fått ham til å tvile på viktigheten av at Norge er til stede i krevende områder.

- Jeg kan ikke se bort ifra at jeg vil reise til et konfliktområde igjen. Men akkurat nå ville det være litt vanskelig å forsvare overfor barna. Sammen med kona Trude har han to barn på fire og seks år.

- Jeg tror nok jeg skal slite litt med å overbevise dem om at det ikke kan skje igjen.