Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

«Vår egen fortid og våre barns nåtid blir bombet»

Beograd, 09. april: Ei søvnløs natt. Etter at noe hvinte over hodet på oss en halv time før midnatt og en kraftig eksplosjon rystet huset, var det vanskelig å sovne, men lett å våkne. Derfor var jeg i butikken før klokka sju.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Selv her i sentrum finnes det en hel del små butikker. Handelen er ikke stor, det tradisjonelle trekløver: brød, mjølk og noe pålegg. Alt finnes, faktisk mer enn det som var å få kjøpt før krigen, og prisene var som i går. Diskusjonen er det ikke. Bombingen av bruene har rystet folk mer enn tidligere angrep. Det er ikke regjeringens bruer, det er våre bruer, vår ungdom omkring dem, vår egen fortid og våre barns nåtid som blir bombet. Dette her begynner å bli en sak mellom oss vanlige mennesker og NATO.

Krig i avisa til frokost og morgenkaffe. I bakgrunnen står radioen på: det gjelder å få nyheter om nattas bombing og beregne om målene nærmer seg vårt torg. Ett øre er rettet mot vinduet for å høre om det kommer ny flyalarm.

Så kommer den daglige runden med telefonering for å høre hvordan det har gått med venner og slektninger. I en svensk avis finner jeg overskriften «Ge kriget en chans». Slik ser det ut når flowerpower-generasjonen får blod på tann og blir begeistret over moderne våpenteknologi.

Noe etter klokka tolv, da ungene kommer seg opp, er leiligheten full av deres venner. Jeg kan merke en kraftig økning av antiamerikanske og anti-NATO-holdninger hos tenåringene som ellers var meget provestlige.

Barnas venner forsvinner først når mørket faller. De vil gjerne bryske seg litt, men de begynner å skjønne at nattbombing ikke er noen lek.

Klokka er kvart over ti, og det har fremdeles ikke gått noen flyalarm. Helt utrolig. Før vi legger oss tar vi alle bilder ned fra veggene, åpner vinduene og forflytter oss mot den innerste delen av leiligheten.

Sønnen velger å sove med klærne på for å kunne løpe ut hvis nødvendig. Det lille gjesterommet innerst i leiligheten, som han nå sover på, er hans lille private verden med datamaskin og telefon til å snakke med venner, oftest ei jente fra samme klasse, om jeg ikke tolker det feil, hans første skoleforelskelse (14 år er 14 år uansett krigen). Datteren kler seg om og sier at hun ikke flytter noen steder uansett hva som skjer. Tilfluktsrommet og kjelleren tenker vi ikke mer på. Går det galt, så går det galt.

Men kona blir oppe for å våke.