Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Vår globale doktor

Gro Harlem Brundtland er leder for verdens helse, og før hun går av 1. juli, tar hun et oppgjør med så vel nasjonale som økonomiske interesser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I EI TID DA

store nordmenn i utlandet kommer fra fotballklubben Clausenengen eller der omkring, er det ikke uten beundring jeg opplever Gro Harlem Brundtland som verdens doktor. Hun utkjemper kamper som antakelig har større betydning for folk flest enn det som kan komme ut av at unge menn løper etter en fotball for noen millioner kroner i året. I øyeblikket kjemper hun på to frontavsnitt. I Kina må hun bryte seg gjennom barrierer av hemmelighetskremmeri og frykt for økonomisk tilbakeslag for å begrense det 21. århundrets første pest, SARS. Og i Washington har hun vekket sukkerlobbyen, med Coca-Cola i spissen, etter at WHO onsdag la fram sin rapport om kosthold. Slik sett er hun engasjert i en krig som omfatter langt flere enn dem som lider under USAs våpenbruk i Irak. Det kan til og med vise seg at president Bush må strekke våpen på vegne av sine fremste økonomiske klienter i kampen mot Gro.

DET HAR VÆRT SMÅTT

med internasjonale suksesser for norske politikere i etterkrigstidas Norge. FNs generalsekretær, Trygve Lie fra Grorud, var «verdas mektigaste mann» - som det sto i landkunneboka mi i 1950-åra. Thorvald Stoltenberg ble FNs høykommissær for flyktninger en kort stund. Men så stanser det der, om vi da ikke regner med Terje Rød-Larsen og Jan Egeland og noen andre internasjonale fredsmeklere. Norge er et lite land i verden og når ikke lett opp i spillet om de store kommandopostene i det internasjonale diplomatiet. Kåre Willoch ble f.eks. ikke generalsekretær i NATO. Det er svenskene som har Hans Blix og Rolf Ekeus, og finnene som hadde Max Jacobson og Matti Ahtisaari. Når Gros tid i WHO er over i sommer, er det derfor fare for at det går mot en lang periode uten norsk deltakelse på toppen av det internasjonale lederhierarkiet, om da ikke utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson skulle melde seg snart.

GRO HARLEM BRUNDTLAND

kom som en fornyende kraft inn i Arbeiderpartiets ledelse på midten av 1970-tallet. Det hun manglet av ideologisk schwung og visjoner om det sosialdemokratiske framtidssamfunnet, tok hun igjen med beslutningsevne og en rasjonell tilnærming til de problemene hun ble stilt overfor. Hun «kastet skautet», som Arne Skouen skrev etter hennes temperamentsfulle jomfrutale i Stortinget der hun kjempet for fri abort i 1974. Hun avpolitiserte politikken og styrte Norge som et konsern, har andre hevdet. Hennes syn på det postmoderne samfunn kom best til uttrykk gjennom slagordet «Alt henger sammen med alt» - et glitrende formular for det nettverkssamfunnet som utviklet seg da Arbeiderpartiets korporative etterkrigsprosjekt gikk i oppløsning.

MANGE VIL SELVSAGT

si at Gro Harlem Brundtland var som skapt for WHO fordi hun var lege med doktorgrad innenfor offentlig helsestell. Men det er først og fremst hennes evner som internasjonal leder som er kommet til anvendelse i helseorganisasjonen, leger er det mer enn nok av der. Da hun tiltrådte sommeren 1998, kom hun til en organisasjon som nærmest var en ruin. Gro var den første toppleder som kom utenfra, og før hun kunne begynne med det hun egentlig skulle, nemlig å kjempe mot fattigdom og for utvikling og bedre helse, måtte hun omorganisere det store apparatet. Det sikret henne mange motstandere, men herdet henne også for de store slagene mot industrikonglomeratene som produserer medisiner, tobakk og matvarer som er farlige for verdens folkehelse.

DET ER NATURLIGVIS

litt av et paradoks at den sterkeste motstanden mot Gro er kommet fra USA. Dette landets ledelse som er så redd for terror at de allerede har knust to u-land med verdens mest effektive krigsmaskin, og som utfordrer det som er bygd opp av internasjonalt diplomati og folkerettslige arrangementer, bekymrer seg lite for at titusener av medborgere dør av luftveisproblemer som følge av forurensninger, eller for at mer enn 120 millioner amerikanere er så overvektige etter feilernæring og stort sukkerinntak at de får sine liv sterkt forkortet. Den tyske sosiologen Ulrich Beck, som reflekterer mye rundt begrepet risiko, sier at fare er noe som er avhengig av den som ser. Det finnes ingen «farenes objektivitet». Men det strider utvilsomt mot hele Gro Harlem Brundtlands tilnærming til samfunnsspørsmål å ikke reagere rasjonelt på et levesett som truer millioners helse og velbefinnende.

SOM LEDER AV WHO

har Gro Harlem Brundtland løftet helse inn på den internasjonale dagsordenen. Hun snakker jevnlig med verdens helseministere, men har også sørget for at G8-landene - de rikeste i verden - har helse og utvikling på sitt arbeidsprogram. Helse er blitt et viktig kriterium for Verdensbanken. Hun har politisert helse på den internasjonale arenaen. Slik sett slutter hun seg til Karl Evangs diktum at legevitenskapen «...kan revolusjonere verden - en sunn slekt overalt - hvis fornuften får rå». Så sier selvsagt mange at helse og velbefinnende er et subjektivt anliggende. Gro representerer elitens helsemoralisme med sine forbud og sine kampanjer. «Helsemoralisme i beste mening kan bære stein til byrden for folk som fra før har det tungt,» sier f.eks. legeprofessor Per Fugelli. Men det er nok et frontavsnitt Gro betakker seg for å stille opp på. Global helse ligger først og fremst i et veikryss av sterke nasjonale og økonomiske interesser. For lederen av WHO har det derfor ikke vært så stor forskjell på de løgner og fortielser som ledelsen for den amerikanske tobakks- og næringsmiddelindustrien har møtt hennes anbefalinger med, og dem som lenge skjulte SARS-epidemien i Kina.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media