Vår Greenspan

S entralbanksjefens årstale er blitt den egentlige beretningen om rikets tilstand.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LENGE BETRAKTET

vi den amerikanske pengepolitikken med undring. Der er en aldrende sentralbanksjef, Alan Greenspan, tilsynelatende gitt all makt i himmel og på jord, bortsett fra å erklære krig mot Irak. Politikere, markeder og børser venter i nervøs giv akt på hans jevnlige abrakadabra. Straks han har vist sitt åsyn og sagt sitt fred-på-jord, er det full aktivitet i hvitskjortede miljøer. HAN har talt. Det blir tolket av de skriftlærde. Og kurvene stiger og synker.

I KVELD ERKJENNER

vi at vi er blitt slik her på berget også. Politikere, redaktører og samfunnstopper av alle slag møtes til andakt i Speilhallen i Norges Bank for å høre vår Greenspan, Svein Gjedrems årstale om verdensaltet, altså økonomien. Alle gjestene vet at de er statister i denne sammenhengen. Men enkelte statister får anledning til å komme med en replikk. Det skjer på TV like etter at talen er holdt og statistene er på vei til et bedre måltid på Grand Hotel. Kanskje vil Harald Magnus Andreassen i First Securities markere uenighet med sentralbanksjefens forventede signal om ytterligere rentesenkning. Våre finanspolitikere, muligens med unntak av Øystein Djupedal, vil være forsiktige og kommentere årstalen i positive vendinger. Trygve Hegnar vil imidlertid ha en bestemt oppfatning. Han er jo en uredd faen, og dessuten så god på TV at han får minst to skudd på mål i et innslag som til sammen ikke må overstige to og et halvt minutt.

MEN SANNHETEN ER

at Gjedrem er gitt all makt over pengepolitikken. Han er den som har fullmakter til å sette renta opp og ned. Han er også den som har mandat til å tolke sitt mandat. Det er ham givet av politikerne, som på sin side kan bruke ham som hoggestabbe, trussel og skjold, alt etter hva som passer. Med denne allmakt legger Gjedrem også føringer for hva politikerne kan tillate seg i finanspolitikken, altså hvor mye som skal bevilges til skolebarn og gamle og syke, og hva partene kan drømme om i lønnsoppgjøret. Derfor blir sentralbanksjefens årstale tillagt større vekt enn statsministerens årlige tale til Stortinget om rikets tilstand.

FOR RIKETS TILSTAND

er blitt slik som Rune Gerhardsen beskrev den under en seremoni for Reiulf Steen tirsdag: Alle instanser som vi før trodde var ansvarlige, sender nå ballen videre til andre, ikke fullt så ansvarlige instanser. Før skjelte vi ut energiministeren hvis strømprisen ble for høy. Nå toer han sine hender og peker på Hafslund og Hallingkraft. Når togene ikke kommer når de skal, og vi klager på NSB, viser NSB til Jernbaneverket. Og hvis vi lokkes til å kjøpe hus med lån til rente på billigsalg, og deretter straffes med tredoblet rente, vil vi ikke få trøst av finansminister Foss. For han vil vise til Gjedrem. Og Gjedrem vil vise til Greenspan.