Vår handel med Iran

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Norge myker opp de diplomatiske forbindelsene med Iran. Om to- tre måneder skal en ny norsk ambassadør være på plass i hovedstaden Teheran. Deretter skal det vurderes om handelsforbindelsene mellom de to landene skal normaliseres.
  • Nå begynner både Eksportrådet, Garanti-Instituttet for Eksportkreditt og en del norske firmaer å bli utålmodige. Etter at den moderate Mohammad Khatami ble valgt til Irans president for halvannet år siden, har stadig flere utenlandske bedrifter rettet sine øyne mot Iran. En rekke oljeselskaper har den siste tida sendt representanter til Teheran. Fra norsk side frykter man å komme for seint dersom regjeringen ikke snart letter på handelsrestriksjonene. Det er en velbegrunnet frykt. Kommer først amerikanerne tilbake til Iran, blir det ikke mye igjen til små nasjoner som Norge.
  • På bakgrunn av Nygaard-saken er det forståelig at norske myndigheter er litt tilbakeholdne overfor Iran. Men det er ikke nok bare å myke opp de politiske forbindelsene. Det pågår en maktkamp i Iran mellom moderate og konservative krefter. For å beholde makten er det viktig at president Khatamis økonomiske liberaliseringspolitikk lykkes. Det kan, slik den økonomiske situasjonen i Iran er i dag, bare skje gjennom vestlige investeringer.
  • Så kan man spørre seg hvorfor det er forskjell på å boikotte et land som Burma og et land som Iran. Svaret synes vi er ganske enkelt. I Burma sitter en junta med full kontroll. Økonomiske relasjoner med landet vil styrke denne juntaen. Slik er det altså ikke i Iran, der handelsforbindelser kan påvirke den politiske utviklingen i positiv retning.

Etter attentatet mot William Nygaard i 1993 ble det slutt på norske eksportkreditter i forbindelse med Iran-handel. Iranerne mistet også sine handelspreferanser, noe som svekket landets eksport til Norge. Det har siden den tid ikke vært forbudt å drive handel med Iran, men norske myndigheter har oppfordret norske bedrifter til å holde seg unna det prestestyrte landet.