Var historien slutt?

Krigen mot terror og Saddam setter demokratiske verdier i fare.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KRIGEN I IRAK utkjempes i demokratiets navn. Men den har også en usynlig front: et teppe av sikkerhetsbestemmelser, som står i strid med kjerneverdiene i det liberale demokratiet, legges over borgerne. Frykten lammer viljen til å stå vakt om rettighetene som er vunnet. Forsvarsminister Donald Rumsfeld vil innskrenke opposisjonelle generalers ytringsfrihet, og TV-stjernen fra Golfkrigen, Peter Arnett, får sparken i NBC for noen kritiske bemerkninger i et intervju. Flyselskaper pålegges å oppgi passasjerlister med personopplysninger på transatlantiske flyginger, telefonavlytting og angiveri blir legitimt. Det smitter også over Atlanteren. Politiet har fått utvidete fullmakter. Kommunalminister Erna Solberg erklærer at eventuelle irakiske flyktninger ikke kan regne med kollektiv beskyttelse i Norge, slik bosnierne og kosovoalbanerne fikk. Hun begrunner det med pragmatiske argumenter, men over tid framstår det som en generell tilstramming i ly av kampen mot terroren. Og nå vil hun ta politisk styring med UDIs beslutningssystem, formodentlig som en følge av såpeoperaen omkring mulla Krekar.

DET ER I DET HELE tatt blitt mulig å gjøre og si ting som for bare få år siden ikke sømmet seg fordi det utfordret våre liberale tradisjoner. Da Khalid Shakh Mohammed, som amerikanerne påstår er «al-Qaidas tredje mann», ble tatt, spurte den reaksjonære politikeren og mediemannen Pat Buchanan i et nyhetsshow på amerikansk TV: «Burde ikke denne mannen, som sitter inne med alle navnene og alle detaljerte planer for framtidige terroranslag mot USA, tortureres slik at vi kan få alt dette ut av ham?» Og svaret fra overraskende mange var et klart «ja». En kommentator sa at mannen var «et stykke menneskelig avfall uten noen rettigheter i det hele tatt». Dette er ekstreme ytringer, naturligvis, men USA styres i øyeblikket av ekstreme politikere. Filosofen Slavoj Zizek skriver i en artikkel i Dagens Nyheter at han syns uttalelsene om al-Qaida-fangen kan minne om George Orwells roman «1984», der han forteller om de såkalte «hatsesjonene» der borgerne ble vist bilder av forrædere for å bue og skrike mot dem. Det skumle ved situasjonen er at det vi reagerer mot intuitivt i første omgang, blir akseptabelt når det kommer igjen tredje eller fjerde gangen. Vi kjenner fenomenet godt fra andre sammenhenger: Det vi reagerte med avsky mot i Fremskrittspartiets politikk, er etter hvert blitt legitime standpunkter som ikke engang venstresida reagerer mot. Og tiltak for å styrke kontrollen med borgerne enten for å bekjempe terror eller organisert og multinasjonal kriminalitet, sklir lett og svakt debattert inn i systemet.

FOR NOEN ÅR SIDEN skrev den amerikanske historikeren Francis Fukyama sin berømte bok om historiens slutt - «End of history» - og proklamerte at avslutningen av den kalde krigen medførte at det liberale demokratiet og den frie markedsliberalismen seiret på alle fronter. Han har endret standpunkt etter terrorangrepene mot USA. Men mye tyder på at utfordringen mot Fukyamas tese ikke ligger så mye i terroren som i tiltakene for å hindre dem. For når hundrevis av talibanske og irakiske krigsfanger på Guantánamo-basen på Cuba ikke gis de rettighetene de har i henhold til internasjonale konvensjoner og krigens rett, er det et klart uttrykk for at USA nedgraderer verdier som landet har holdt høyt. Når justisminister John Ashcroft setter i gang et overvåkingssystem mot sine egne borgere mer omfattende enn noen gang siden den skammelige McCarthy-perioden i 1950-åra, da kommunistjakten var på sitt mest intense, er det ikke det liberale demokratiet som er på offensiven. Det styrker heller ikke de demokratiske og liberale verdiene at president Bush har satt i gang topprådgivere for å veie nytten av sikkerhetstiltakene mot de kostnadene tapet av personlig integritet og frihet påfører folket, en grotesk regneøvelse så vidt jeg kan forstå. Ralph Nader, forbrukernes fremste talsmann, anbefaler administrasjonen å beregne hva det ville koste å ødelegge demokratiet. Hvis verdien av sivile rettigheter og personlig integritet er lik null, kan man jo like godt utrydde dem, sa han - og jeg antar at det var ironisk ment.

TILBAKESLAGET for de liberale verdiene kommer også til uttrykk når russerne fortsetter sin krig mot tsjetsjenerne uten at noen protesterer. I mange land i den tredje verden brukes kampen mot terrorisme til å bekjempe egen opposisjon, også den som har som mål å kaste despoter og innføre demokrati. Fidel Castro strammer grepet om sine opposisjonelle. Ingen løfter en finger for å bidra til å styrte Mugabes redselsregime i Zimbabwe. I Kina og andre land blir etnisk basert opposisjon definert som terrorisme. Mange land har gått løs på sivilsamfunnets nøkkelinstitusjoner for å avskjære pengestrømmene til terrororganisasjonene. Slik utfordres også den globaliserte markedsøkonomien. Og den politiske mobiliseringen i Europa mot rasisme, høyreekstremisme og nynazisme er nedgradert som oppgave både i Tyskland og Frankrike, selv om disse landene er imot USAs krig i Irak.

PRESIDENT GEORGE BUSH har stadig gjentatt at krigen mot terrorisme og Saddams regime er en kamp for verdier. Men når kampen for demokratiets verdier føres med midler som svekker demokratiet, stilles slike erklæringer i et merkelig lys. Og skulle utfallet av Irak-krigen også ende i et fundamentalistisk islamsk styre, ikke bare i Irak, men også i andre arabiske land som i dag har sekulære regimer, kan resultatet bli enda flere terrorister. Da er i hvert fall ikke historien slutt.