Vår kong Midas

Carl I. Hagen har det som kong Midas: Alt han tar i blir til stemmer. Selv i Nord-Norge strømmer de til ham. Nordlendingene går som lemen utfor stupet. Spørsmålet er bare hvor lenge Hagen blir i dette paradis. For i dag hopper og spretter Nøtteliten raskere enn noen gang og i de mest overraskende retninger - og tjo og hei og fire kvister deler seg: Her er jeg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men nå er Hagen selv villig til å skifte klær for å holde på sine nyfunne velgere. Overføringene til Nord-Norge er ikke lenger på hans kuttliste. Men ellers er det vel slik at det ikke burde være noen stor overraskelse at nettopp Fremskrittspartiet til slutt måtte treffe planken. Samfunnsutviklingen har jo gått i den ideologiske retning Carl I. Hagen i en viss forstand har representert siden han kom inn på Stortinget i midten av 1970-åra. Reguleringer har falt, skatten er blitt lempeligere og vi er alle blitt rikere. Individualisme, egoisme, selvrealisering, hedonisme er stikkord for samfunnsutviklingen. Carl I. Hagens program har vært å imøtekomme disse tendensene i den praktiske politikk.

  • Det som har forsinket oppslutningen om Fremskrittspartiet helt til nå, er at de andre partiene har tilpasset seg tidsånden og dermed Hagens linje. Den mest vellykte metaforen for situasjonen ble utmyntet av Jan P. Syse for ti år siden: «Arbeiderpartiet stjal våre klær mens vi badet.» Det er jo riktig, Arbeiderpartiet fullførte både det åpne samfunn, avreguleringene og et behageligere skatteregime for så vel fattig som for rik. I dag stjeler alle fra alle, men Arbeiderpartiet oppdaget egentlig aldri at det ikke var nok å stjele klærne fra høyresiden, de måtte finne seg i å opptre på høyresidens arrangementer også. Og nå har velgerne oppdaget at det kanskje er like greit om det partiet som står klarest for den nye tid også får ansvaret for hele festen. I en tid da penger måler alt som er bra i samfunnet, er det rimelig at den som kjempet for kasino-kulturen, får prøve seg.
  • Det var slike svar Dagsavisen fikk da journalist Pål Ertzaas nylig troppet opp på et flislager i Groruddalen og fikk gutta på gølvet i tale. Thomas Sætre sier at han ikke kjenner igjen arbeiderklassens gamle parti lenger: «Det er jo sant som Hagen sier: Ap tar bare etter det Frp har sagt lenge.» Derfor vil han like godt stemme på Hagen, om ikke på Fremskrittspartiet, som han sier. Hagen vil gi billigere bensin, billigere mat og lavere skatter. Det er ikke det at de ellers liker partiets politikk så veldig godt. Hagen sier det han vet folk vil høre: «Det blir sikkert ikke noe bedre med Hagen, men de må få en sjanse,» sier gutta på flislageret, som likevel har sine tvil. «Det at vi støtter Frp nå, er egentlig bare en protest mot at vi ikke sitter igjen med noe i dag. Det er de andre partienes skyld.»
  • Hvis dette er representativt for dem som nå strømmer til Carl I. Hagen, skjønner jeg at han advarer mot å tro for blindt på meningsmålingene. Det kan være flyktige velgere som raskt vil si farvel hvis han ikke er i stand til å imøtekomme de sprikende forventningene. For det er fortsatt en underliggende stabilitet i systemet. For når meningsmålerne spør om EU, trekker flertallet seg stadig tilbake bak skigarden. Men akkurat nå ser det ut til å være likegyldig hva Hagen gjør, selv en ondartet infeksjon gir sympati og velgere. Han har på en måte erobret hegemoni, de andre er ute. De når ikke fram i den vedvarende mediestøyen. Enten det gjelder bensinpriser eller bilavgifter, gamle eller syke, så passer retorikken med det velgerne vil høre. Og da taler selv ufornuften til Hagens fordel.
  • Slike gylne øyeblikk i en politikers liv pleier ikke å vare lenge. Men det er godt gjort av de andre partiene at de ikke makter å punktere Hagen. For velgerne fornemmer jo at det hele er blendverk, slik gutta på lageret i Groruddalen ser det: «...hvis (Frp) skal gjøre alt de lover, så blir det vel vanlige arbeidsfolk som må betale det også.»
  • For Hagens del kan lykken nå faktisk vare til han sitter ved kongens rådsbord. Men da, om ikke før, vil realitetene ta igjen også ham og hans parti. For jeg kan godt forestille meg samtalen mellom Carl I. Hagen og departementsråden i Finansdepartementet under første møte om statsbudsjettet: «Vil du ha inflasjon eller vil du fjerne sykehuskøene, Hagen? Det er valget du har i den virkelige verden.