Vår mann i S-rådet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Han satset liv og helse på at Norge skulle få plassen i FNs sikkerhetsråd. Med sin noe vindskeive framtoning, som får meg til å tenke på beskrivelsen av Aasmund Olavsson Vinje, var han på farten tidlig og seint: Han småløp fra delegasjonskontorene i 50. gate og 3. Aveny ned til FN-hovedkvarteret på den gamle slakteritomta ved East River, han deltok i komiteer og plenumsmøter, han hilste overstrømmende på kolleger fra alle verdens kanter. Og om kvelden var det alltid en mottakelse som han måtte ha med - for der kunne være en ubefestet sjel som ennå ikke hadde bestemt seg for å gi Norge den støtte han helt og fullt mente vi fortjener.
  • I løpet av sin lange karriere i diplomatiets tjeneste, har Ole Petter Kolby hele tida vært på A-laget. Han har hatt de viktige posteringer - nå er det hans tredje periode i New York - han har ledet departementets politiske avdeling, han har ledet vår OSSE-representasjon. Nå er han ved målet, har plass for to år i denne «verdensregjeringen» som mangler makt til å gjennomføre alle de resolusjoner Rådet opp gjennom åra har vedtatt. Og som - hvis de hadde blitt etterlevd - hadde gjort vår klode til et helt annerledes bedre sted å leve.
  • Han vil neppe få anledning til å sukke lykkelig som salig Celius og si at det er spesielt godt å sitte ved det hesteskoformede bordet under Per Krohgs monumentale veggmaleri i Sikkerhetsrådsalen. For problemene og utfordringene står i kø. Allerede torsdag blir han utpekt til leder for sanksjonskomiteen for Irak. Og han blir personlig leder for denne komiteen som av stadig flere blir utpekt som hovedansvarlig for noe nær et folkemord i Irak, stikk i strid med FNs formål. Kina, Russland og Frankrike vil oppheve sanksjonene, USA og Storbritannia vil fortsette både disse og bombingene. Hva vil Norge?
  • Kolbys styrke i denne uriasposten er hans pragmatiske holdning og evne til å fatte poengene. Han graver seg aldri ned i detaljer og nyter en høy anseelse både blant kolleger og medarbeidere. Jobben er hobby og hobbyen er jobb. Men selv med all sin kløkt og erfaring, må han nok erkjenne det samme som Canadas ambassadør gjorde da han før nyttår forlot Sikkerhetsrådet:
  • - Det er fortsatt kriger i verden, til tross for at Canada har sittet i Sikkerhetsrådet.