Vår mann i tida

Faren var postmann og moren sto i kolonialforretning i den vesle bygda Flatdal i Telemark. Sønnen ble helt i den nye norske virkeligheten, der penger vokser på trær. Han er utdannet lærer. Han ble riking. Eller enda bedre, han ble riking og programleder.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gode gamle Reiulf Steen holder i disse dager dommedag over slappe politikere som ikke har skjønt at egoistiske finansakrobater har større innflytelse på norsk økonomi enn finansministeren. Steen tordner mot provinsielle tusseladder på Stortinget som ikke forstår at den teknologiske revolusjonen har funnet sted, at vi må møte globale utfordinger med annet enn provinsielt småsnakk om bagateller. Steen bruker sinte ord om hva som har foregått underveis mot det nye glatte Norge. Men når han råder partikameratene til å finne tilbake til den smale sti og heller lytte til folk flest, da smiler jeg ondt. Folk flest vil nemlig vinne en million kroner, Reiulf.

  • Hvis Reiulf, som ikke hadde sin politiske storhetstid på 80-tallet, lukker øynene, husker han nok den unge, sjarmerende avholdsmannen Hallvard Flatland som midt i jappetidas champagneflom fikk skyven i landets den gang eneste TV-kanal, selveste NRK Fjernsynet, som ikke ville ansette ham som travkommentator. Dermed er vi tilbake der det nye Norge begynner, det kjappe, rastløse, spenningssøkende, postindustrielle Norge på vei mot Børsen og reklame-TV.
  • Flatland startet i stedet TVNorge i 1988 med en innsats på 12 500 kroner. Fem år seinere solgte han seg ut med en netto fortjeneste på 25 millioner. Fra lokalene ved Akerselva i det som skulle bli landets Silicon Valley, pøste han ut alt våre hjerter var begynt å begjære der hjemme i sofakroken: Ferdighus, småbiler, skinnsalonger, ferieturer til Florida, oppvaskmaskiner, klær og sølvbestikk og enda flere oppvaskmaskiner.
  • Det var Flatland i tidsriktig folkebunad, smoking med kelnerjakke, som fra en temmelig loslitt scene med forloren plysj og gullsøyler i papp, viste oss at livet kan leves på større fot og med andre mål enn vi hadde lært på folkeskolen og i NRK. Mine damer, smilte Flatland skinnende hvitt under den svarte barten så den kvinnelige postfunksjonæren fra Fredrikstad rødmet: Du har vunnet et ekte gullsmykke til en verdi av totusen kroner. Applaus.
  • Siden har alle klappet for Flatland og pengene hans, enten han deler dem ut til folket eller tar potten sjøl. Programledere er nemlig ikke som andre journalister. Programledere står over etiske begrensniger som har til hensikt å hindre personlig forretningsvirksomhet i å påvirke den journalistiske integriteten.
  • Da programlederen som i mellomtida var blitt profesjonell aksjespekulant med tunge interesser i ulike børsnoterte selskaper, inviterte TV2-seerne til å satse penger i TV-fondet for å lære amatørene hvordan de store gutta blir rike på aksjer, ringte ikke varselklokkene hos TV2-ledelsen. Ingen lurte på om han hadde eierinteresser i TV-fondet, som det nå antydes i TV2-nyhetene, en mistanke som sammen med Hamre-saken kan komme til å påvirke karrieren til den populære programlederen.
  • I mellomtida var nemlig Flatlands program om hvordan folk flest kan bli rike på aksjehandel, blitt prisverdig folkeopplysning. Den useriøse jappetida var over, børstraktorene satt på stallen sammen med tause Birgitte og fallerte Blystad-brødre. Endelig var det ikke lenger merkverdig å være rik, men like elementært som gullsmykker, ferdighus og mobiltelefoner. Nå vil vi heller vinne en million, ellers kan det være det samme.
  • Så hvis Reiulf Steen åpner øynene nå, vil han oppdage at folk flest synes Hallvard Flatland er mye smartere enn alle miljøbevegelsene som heller ikke står bak sentrale menneskerettigheter som flere golfbaner til folket. Takke oss til Flatland med glimt i øyet og verdiadvokat Jan Erik Langangen som juridisk våpendrager mot den som vil kikke ham i hestehandelen. Nå som det regner snobbete styreformenn i bøttevis der ute. Flatland er tross alt programleder.