Vår mann nå?

Skal vi holde på symbolene eller tro på følelsene? Ari Behns forhold til prinsesse Märtha Louise stiller oss på nye prøver.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ARI BEHN HAR KLART å utfordre på et viktig punkt: Kan vi akseptere at de som omgås våre nasjonale symboler, også bryter med den pansrede borgerligheten som kleber ved det kongelige? Hvorfor er det så få - om noen - som sier: Ari Behn er en spennende, åpenbart begavet ung mann, og det er et sunnhetstegn at han har prinsessens oppmerksomhet. Her må det ligge en kollektiv redsel for at virkeligheten skal utfordre det opphøyde. Venter vi på at en passelig rik og tekkelig ung mann skal dukke opp og redde restene av troen på kongehuset etter Mette-Marit? Tror vi - og her er den største illusjonen - at tekkelige unge menn i våre dager ikke har levd? At de ikke har gjort tvilsomme ting? Ikke har tenkt forbudte tanker - eller til og med levd ut noe av dette? Problemet er ikke Ari Behn, men hykleriet som omgir forestillingene om det kongelige.

ARI BEHNS FORHOLD til prinsessen er bare en trussel mot kongehuset og monarkiet hvis han ikke mener alvor. Hvis oppstyret bare er en forlenget tur på byen med all den oppmerksomheten som følger av at episodens babe har foreldre med adresse Drammensveien 1. Da kan skadene bli betydelige, ikke minst for de involverte. Hvis forholdet er noe mer, kan vi alle begynne å tenke oss om. F.eks. om dette: Skal vi forlange at den som leier prinsessen, er plettfri? At vedkommende har holdt hendene over dyna hele livet og trofast fulgt speiderloven, dvs. vært ren i tanker, ord og gjerninger? Har noen rett til å kreve det? Jeg tror ikke det. Tvert imot er jeg sikker på at det ikke er veien. Skal vi fremdeles ha mennesker tilknyttet kongehuset, er det en fordel om de har appetitt på livet og menneskene. Derfor er det viktigere å ha skrevet en bok enn å ha bankbok. Det er viktigere å ha vært i Las Vegas enn i Buckingham Palace. Det er viktigere å ha et åpent sinn enn et som er regulert. Den chilenske nobelprisvinneren Pablo Neruda har samlet denne erkjennelsen i tittelen på sin selvbiografi, som heter «Jeg tilstår at jeg har levet». Det er på tide at flere tilstår det.

DET BETYR IKKE at romansen er uten problemer. I deler av nasjonen er det sterke følelsesmessige reaksjoner mot det som skjer i kongehuset. Disse reaksjonene går i to retninger. Den ene er tradisjonell og rystes over kronprinsens og prinsessens valg av ektefelle eller venner. De synes ikke å komme fra riktig hylle her i livet. Den andre reaksjonen retter seg mot mediene som beskyldes for å skape og styre en såpeopera. I begge retninger er det innslag av sorg over at ingenting lenger er som det var. Vi utfordres over at det opphøyde er erstattet av nærhet. Og det er klart det var greiere før. Kong Olav levde alene på Slottet i 36 år, bare omgitt av en håndfull lakeier, en puddel og fire millioner livvakter.

MEN SLIK ER DET ikke lenger. Glansen fra tidligere tiders politiske klokskap og krigsinnsats er bare historie for de fleste. Skal kongehuset overleve, må det gjennom en moderniseringsprosess hvor personlige egenskaper må tillegges større vekt. Det er her det butter. Slottet hadde planlagt en gradvis modernisering mot større åpenhet og tilstedeværelse. I stedet har den ene granaten etter den andre gått av. Kongebarnas oppfatning av monarkiet synes nå å ligge langt foran folkets. Det er dette gapet som må tettes før opplevelsen av likegyldighet brer seg ytterligere.

NOEN HEVDER at løpet er kjørt og at vi beveger oss mot republikken. Men høstens bryllupsfeiring kan godt få som resultat at forholdene roer seg ned. Og Märtha har vist betydelige personlige egenskaper etter at hun kom hjem fra utlandet, både i fjernsynet og i Karasjok. I det hele tatt: Det finnes en raushet i dette rare landet som er et av dets beste egenskaper. Den rausheten kan også komme til å omfatte Ari Behn - hvis han er ekte i sitt forhold til prinsessen.