Vår nasjonale hukommelse

Staten må bidra til å redde den kunnskap som er opparbeidet gjennom 100 år medStore Norske Leksikon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVOR MANGE AV OSS kan ikke takke Leksikonet for stiler om norsk skipsfart, om vikingene eller om våre fiskerier? Generasjon etter generasjon har fått sitt første møte med populærvitenskap gjennom dette verket som en gang het Aschehougs, men nå heter Store Norske. I mange hjem har det vært det eneste i bokhylla. Det skal finnes om lag 300 000 sett i norske hjem og bibliotek. Som det gjerne het i gamle skolestiler: I forhold til folketallet er det mest i verden.

KUNNSKAP OG INNSIKT er sterkt forbundet med den liberale samfunnsform. Siden opplysningstida har leksikonet, encyklopedien, spilt en helt sentral rolle for framskritt, frihet og nasjonsbygging. Den franske revolusjon - alle revolusjoners mor - ville vært utenkelig uten. Encyklopedien brøt med middelalderens kunnskapsspråk, latinen, og bidro til å fremme nasjonalspråkene i framstillingen av naturvitenskap, humaniora og juss. Dermed fikk brede folkegrupper del i den kunnskap som ble frambrakt av tidas lærde.

PÅ TERSKELEN til kunnskapssamfunnet trues denne institusjonen fra mange kanter. Det er et paradoks. For kunnskapsproduksjonen er større enn noen gang, og spredningsmulighetene er så å si ubegrenset gjennom den digitaliserte teknologien. Men nettopp de elektroniske tjenestene har revet det økonomiske grunnlag unna de store kunnskapssamlingene som papirleksikonet var.

I DISSE DAGER står slaget om Store Norske Leksikons videre skjebne. Det er som alle slike verk nært knyttet til kampen om nasjonal selvstendighet. Grunnstammen er Aschehougs konversasjonsleksikon som ble startet av William Nygaard i 1905. Nå ved hundreårsjubileet er det stor fare for at hele denne enestående kunnskapsbasen skal bli slettet. Kunnskapsforlaget, Aschehoug og Gyldendals fellesforetak, har ikke økonomisk evne til å holde det i live. Dels skyldes situasjonen en feilvurdering da leksikonet for noen år siden ble digitalisert. Bokutgavene har jo tilført forlagene mange penger gjennom åra, mens de elektroniske verkene ikke har samme økonomiske potensial. Selv Encyclopedia Britannica har problemer. Den nasjonale hukommelsen som ligger i Store Norske, er derfor kommet i fare, og forlagene appellerer til staten om hjelp. De skisserer et opplegg for skoler, lærere og studiesteder der staten betaler abonnementsavgiften.

DETTE ER EN UTFORDRING til regjeringen og Arbeiderpartiet som viktige bærere av den norske kultur- og opplysningstradisjonen. Jeg kan ikke ta stilling til forlagenes økonomiske kalkyler. Men det kan ikke være tvil om at det er en nasjonal oppgave å ta vare på det tilfang av kunnskap som leksikonet har utviklet gjennom hundre år. Det er også dypt i samsvar med ideen om universitetets og forskernes rolle som kunnskapsformidlere til allmennheten. I de fleste europeiske land har man innsett at det er en nasjonal oppgave å ta vare på de store kunnskapsbasene med utspring i allmennleksikonene, og i Norge, som er uten store humanitære fond som kan skyte inn kapital, slik de har i Sverige og Danmark, er det naturlig å se hen til staten. Dette bør ikke stanses av elementære bokholderbetraktninger.

STATEN SOM FORLEGGER er naturligvis uønsket. Vi kan ikke ha statsautorisert leksikalsk viten som bærende «sannhet» i et demokratisk samfunn. Men staten som kulturpolitisk entreprenør har lange tradisjoner. Ja, selv i USA, der den private økonomien bærer det meste av kulturen, innser man at kommersen ikke kan ta de store nasjonale løftene i kunnskapsformidlingen. Blant annet ble statens land stilt til disposisjon for skole- og kulturformål. I dag diskuterer amerikanerne offentlig engasjement nettopp i den digitaliserte kunnskapsformidlingen. Samtidig kjemper amerikanske publisister mot digitalisering og mikrofilmlagring av aviser og bøker fordi det ødelegger viktige kulturminner.

DET ER ALTSÅ tid for å redde vår nasjonale hukommelse. Men det er også tid for å etterlyse større fantasi for å redde boka som institusjon i det digitaliserte kunnskapssamfunnet. Jeg tror ikke bokas tid er omme. Her kan også staten, om den vil, komme inn ikke bare med penger, men med krav til kreativitet hos dem som fortsatt har et hovedansvar for bokproduksjonen. Det store opplysningsprosjektet i det 20. århundre strukturerte kunnskapsverdenen på de nasjonale språkene. Det vil være en kulturpolitisk fallitt om Store Norske Leksikon forsvinner. Men det er ingen mindre fallitt om vi fullstendig kapitulerer for den fragmenterte kunnskapsformidling. Sammenhengene som kommer til uttrykk i et leksikon du blar i, kan ikke erstattes av PC-skjermen.