Vår plass rundt gullkalven

På ny har våre toppledere fått lønnspåslag så det svir. Og selv i staten gis det påslag på 60 prosent. Men all moralisering preller av.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN FØRSTE DIREKTØREN jeg visste om hadde om lag 4-5 ganger lønna til sine 700 ansatte. Men han kunne skattefritt tilkalle gartner, sjåfør, snørydder og snekker. Og han bodde fritt i bedriftens bolig. For arbeiderne var han som tsaren i Russland: lille far, fjern, men rettferdig. 17. mai sto han litt opp fra veien og vinket til barnetoget som marsjerte forbi. 17.-maisløyfa hans var nesten en meter lang. Ved det tilbaketrukne huset var det flaggstang. 1. mai brukte han den til ikke å flagge.

EN SÅNN DIREKTØR trengte ikke å tjene 10- 15 ganger sine ansattes lønn, slik de best betalte lederne i våre internasjonaliserte bedrifter nå gjør. Han hadde så mye annet som gjorde livet behagelig. Han behøvde ikke å frykte gravende journalister eller kravstore aksjonærer. Privilegiene hadde sin sosiale verdi.

I dag er det annerledes. Nå telles alt i penger. Og som psykolog Maria Gjems-Onstad sier det i et intervju i NHOs tidsskrift Horisont: «Grådighet er en ganske kompleks drivkraft hos de aller fleste mennesker. Det er en slags selvoppholdelsesdrift å få nok - men også mer enn nok.» På det punktet er norske ledere i ferd med å lykkes.

DERFOR KAN MAN slå fast at det hjelper lite at offentligheten, NHO inkludert, moraliserer om tilbakeholdenhet. Til tross for bekjennelsen til en kollektiv fornuft, solidaritetsalternativet, er de store lønnshoppene for ledere uavvendelige, ganske enkelt fordi det har utviklet seg en innforståtthet om dette blant dem som bestemmer. Forestillingen om lederes verdi slår også inn over de ansattes representanter i styrene.

Dette er et uttrykk for at markedstenkningen som førstefilosofi har slått igjennom for alvor. Den har fått hegemoni. De gode gamle forestillingene om likhet og solidaritet slår sprekker. De store hoppene trenger ikke lenger skikkelig begrunnelse. De har da også vært så som så. Rett nok snakkes det om konkurransedyktighet i honoreringen, og alle vet at det er forskjell på ledere.

Det dummeste forsvarsargumentet har vært at motstanden mot høye lederlønninger skulle skyldes at «misunnelsen er sterkere enn kjønnsdriften» i vårt land. Det strider mot all erfaring. Men likhetstanken har vært en vesentlig tråd i renningen i den veven som kalles «det norske system». Det har skapt fred både mellom landsdelene og i arbeidslivet. At Norge fortsatt har de laveste lederlønningene i Europa er et vitnemål om at det er typisk norsk å være god.

MEN DEN GAMLE DYD om å holde økonomien utenfor den store samtalen, er i ferd med å bryte sammen. Høy lønn og stor rikdom skulle tidligere helst skjules bak høye hekker og ikke prales med verken i arbeid eller i fritid. Nå er det snarere omvendt. På sportssidene i avisene konverteres raskt enhver skåring til millioner, plasseringer i verdenscupen likeså. Lotto-millionærer er som alle andre millionærer: villige til å stå fram og fortelle hva de skal bruke pengene til.

Hytter og hus er blitt formuesgjenstander, ikke bosteder man har knyttet identitet og tilhørighet til. Få stiller spørsmålet om det er vanskeligere for en rik mann å komme inn i Guds rike enn for en kamel å passere et nåløye. Den nye NRK-sjefen fra det tjukkeste bibelbeltet fikk for eksempel fordoblet lønn i forhold til den gamle uten at noen pep. Sørlendingene har for lengst kommet seg ut av bedehuset, og har lært seg markedstenkningen som floorleggere i Brooklyn.

SLIK KAN DET se ut til at de barrierene i det norske samfunnet som har hindret de store eksessene, er brutt ned. Fortsatt er nok NHO bekymret for virkningen på de fagorganisertes krav ved neste tariffoppgjør. De forkastet jo avtalen i fjor, og streiket seg til «uansvarlige» lønnsøkninger, og begrunnet det med at lederne hadde forsynt seg grovt av de gode tidene.

Men nå er dette blitt et pedagogisk problem, ikke et verdispørsmål: lederne er så få på det nivået som tar ut millionpåslag, at det ikke får noen virkning på samfunnsøkonomien. Det er når de store arbeidstakergruppene sprenger rammene at inflasjonen melder seg med de konsekvenser det har for de svakest stilte. Derfor er LO egentlig mer bundet enn NHO, og langt mer bundet enn topplederne i lønnsspørsmålene. For det er LOs medlemmer som taper når samfunnsøkonomien kommer ut av kontroll og inflasjonen løper løpsk.

MIN BARNDOMS DIREKTØR i det tidlige sosialdemokratiske Norge var synlig bare ved de store anledninger. Hans arbeidere skottet ikke til ham når de målte sin velstand, men til naboen. Og han var omtrent likt stilt. Derfor kunne 75 prosent av befolkningen i en gallupundersøkelse i 1975, da de sosialdemokratiske verdier sto i toppnotering, si at levestandarden var for høy, og 22 prosent at den var passe. Det må ha vært et drømmesamfunn for ledere.