Vår politiske monokultur

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

ET SPENNENDE valg ligger foran oss. Det sier alle. Når folket går til urnene 14. september, vil utfallet trolig være mer usikkert enn på lenge. Teoretisk finnes det minst fem regjeringsalternativer, herunder ett med Siv Jensen som statsminister i et kortvarig regime. Betraktet som idrettsprestasjon – altså som en langdistanse med rundetider, dueller og kamp om plasseringer og medaljer – blir valget utvilsomt en thriller. Når det gjelder politiske motsetninger, innhold og reformvilje må lista legges lavere. Norge er blitt en politisk monokultur uten ville vekster.

NOEN SANNHETER forkynnes av de lærde fra balkongene og har høyere status enn andre. En av disse er forestillingen om mangfoldigheten i norsk politikk. Bare tenk på den ville ødemarka som skiller Jens og Erna. For ikke å snakke om avgrunnen mellom finansministere som Kristin (Halvorsen) og Per-Kristian (Foss). Her står folket foran grøssende valg som vil gi mange søvnløse netter fram mot høsten. En annen sannhet er at FrP Står igjen som det eneste reelle opposisjonspartiet fordi det fører en politikk som ligger på utsida av de andre. Hvor dypt stikker egentlig det?

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer