Vår politiske monokultur

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ET SPENNENDE valg ligger foran oss. Det sier alle. Når folket går til urnene 14. september, vil utfallet trolig være mer usikkert enn på lenge. Teoretisk finnes det minst fem regjeringsalternativer, herunder ett med Siv Jensen som statsminister i et kortvarig regime. Betraktet som idrettsprestasjon – altså som en langdistanse med rundetider, dueller og kamp om plasseringer og medaljer – blir valget utvilsomt en thriller. Når det gjelder politiske motsetninger, innhold og reformvilje må lista legges lavere. Norge er blitt en politisk monokultur uten ville vekster.

NOEN SANNHETER forkynnes av de lærde fra balkongene og har høyere status enn andre. En av disse er forestillingen om mangfoldigheten i norsk politikk. Bare tenk på den ville ødemarka som skiller Jens og Erna. For ikke å snakke om avgrunnen mellom finansministere som Kristin (Halvorsen) og Per-Kristian (Foss). Her står folket foran grøssende valg som vil gi mange søvnløse netter fram mot høsten. En annen sannhet er at FrP Står igjen som det eneste reelle opposisjonspartiet fordi det fører en politikk som ligger på utsida av de andre. Hvor dypt stikker egentlig det?

VEDTATTE SANNHETER av denne typen står seg sjelden ved nærmere gransking. Norsk politikk er først og fremst påfallende stabil, fantasiløs, ansvarlig og rutinepreget. Det vil likevel være uriktig å si at den lyder som et uniformert hornorkester. Snarere har politikken likhetstrekk med et trent og disiplinert jazzensemble: Innenfor samme tema og rytme spiller hver musiker for seg selv, men alle klarer å slutte samtidig. Det finnes ingen ekte opposisjon, bare fraksjoner med felles grunntanke. Dette fellesskapet er ikke folkestyret, men markedsstaten. Derfor vil velgerne til høsten overfor to beslektede alternativer: De kan velge mellom den moderate og ansvarlige markedsstaten (H, KrF, V, SP, AP, SV) eller den dristige og uansvarlige markedsstaten (FrP).

Artikkelen fortsetter under annonsen

MYTENE RUNDT FRP er etter hvert blitt så mange at det er lett

å miste blikk for hva slags konstruksjon partiet egentlig er. Folkelige overbud skjuler at vi har å gjøre med et liberalistisk høyreparti. Uten oljeformuen ville FrP vært forvist til politikkens frynser, som en sær oppsamling av misnøyde av alle typer og fasonger.

I et Norge uten petroleum ville det tatt velgerne tre minutter å skjønne at det partiet som vil øke de offentlige utgiftene mer enn alle andre, er lite troverdig når det samtidig vil gi enorme skatte- og avgiftslettelser. En slikt politikk er en motorvei til helvete, og alle vet det. FrP har løst problemet ved å skape to ulike norske valutaer. Det du må yte over selvangivelsen er de berømmelige «skattebetalernes penger», altså dine midler som skal vernes mot grumme politikere og byråkrater. Inntektene fra Nordsjøen er derimot oljepenger, frikoblet fra arbeid, slit og rettferdig fordeling. FrP er vår tids politiske playboy, arvingen som vil bruke formuen raskt og morsomt.

DEN ANSVARLIGE markedsstaten skiller seg fra dette ved en forsiktigere bruk av nasjonalformuen. Her merker vi et ekko fra flere generasjoner av blytunge økonomiske rådgivere i finansdepartementet: Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Norges rolle som Europas lykkemann kan ikke vare evig. Hertil kommer også en moderne økonomisk ortodoksi som ikke stiller noen grunnleggende, kritiske spørsmål ved markedsøkonomien. Finanskrisa og den globale økonomiske nedgangen har ikke stimulert fantasien og den kritiske kraften. At Oljefondet har tapt hele avkastningen

fra de siste ti åra, gir ikke Kristin Halvorsen så mye som en krøll i den røde draktjakka. I stedet er hun blitt fondssosialist, altså en som vil finansiere folkelige reformer med avkastning på aksjer.

SLIK ENDER ALL politikk i Norge

i et samstemt forsvar av det bestående der forskjellene mellom partiene er taktisk betont snarere enn strategiske eller fundamentale. Derfor handler krisepolitikken om hvem som har størst overbud, helsepolitikken om hvem som vil bruke mest penger og skolepolitikken om hvem som er best på kvalitet og disiplin. I forsvars-, utenriks- og sikkerhetspolitikken finnes det ikke engang tegn til liv. Der sluttet bjeffene fra SV da Jens og Jonas sa «dekk!» med myndighet i røsten. Inntil nylig var det tegn til ulike verdier i innvandringspolitikken. Også de motsetningene er høvlet ned, vokset og polert. Med unntak av Venstre er alle partier nå på en kritisk linje i innvandrings- og integreringspolitikken.

ET SAMFUNN UTEN grunnleggende tillit rammes alltid av tilbakegang og dype splittelser. Derfor skal vi verne om de tillitsfulle sidene i det norske samfunnet. Samtidig må vi fremme de sunne motsetningene og dristigheten som skaper ny dynamikk. Historien er ikke over. Selv ikke i lykkelandet Norge.