Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Vår rikdom og skam

Millionfallskjermer og narkodødsfall er blitt dagligdags i Norge. Var det slik vi ville ha det?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PÅ BEGYNNELSEN AV 90-tallet oppholdt jeg meg noen uker i Valencia. Jeg var overrasket over velstanden, Spanias nære historie og næringsstruktur tatt i betraktning. Byen minnet om Oslo og Stockholm, med travle, velkledde yrkesaktive kvinner og menn i hastig gange mellom kontorpalasser og kjøpesentre.

Men én ting var slående: antall tiggere. Det vrimlet av dem. Jeg kunne ikke sitte på en fortauskafé uten at det kom en mor med et barn på armen, en spillemann eller en ung narkoman med bønn i blikket. I gågata utenfor forretningsbygningene satt fattige, utslåtte Dickens-skikkelser med papirlapper som forklarte at de var aidssjuke, sultne og i dyp nød. De var påtrengende synlige i menneskevrimmelen, men de forbipasserende enset dem ikke.

SÅNN VAR DET i hvert fall ikke i Norge, tenkte jeg. Ikke da, for litt mindre enn ti år siden.

Men sånn er det nå, i Oslo også. Nå enser heller ikke Oslos innbyggere de forhutlede sjelene ved Sentralstasjonen, i nedre del av Karl Johan, i Akersgata, ved Nationaltheatret stasjon. De er blitt et fast trekk i bybildet. Vi reagerer ikke lenger. Eller: vi verner oss mot fornedrelsen, skammen og skyldfølelsen og snur ryggen til dem.

VI REAGERER SNART heller ikke på den motsatte ytterlighet. For ti år siden ble vi opprørt over fallskjermen som tidligere NHO-sjef Pål Kraby fikk for sine ugjerninger ved lønnsoppgjøret i 1986. Vi var opprørt lenge. Krabys likesinnede fant ut at dette var en form for belønning som stred grunnleggende mot den norske samfunnsmoralen. Kraby forsvant for alltid ut av norsk samfunnsdebatt, og hans etterfølgere bestrebet seg på å være moderate. Deres skam tvang dem til bot og bedring.

Nå rister vi bare pliktmessig på skuldrene når det dukker opp en fallskjerm av en viss størrelse. De er blitt så vanlige at de helst bør avsløres dager før et nytt lønnsoppgjør om de skal vekke forargelse. Utenfor sesongen kan Arne A. Jensen sparke 800 av sine egne ansatte i Braathens og fornøyd summere sine sluttpakker og startpakker hos gamle og nye arbeidsgivere til 17 millioner kroner med et selvtilfreds smil om munnen: Jeg fortjener pengene. Og NHOs nåværende president, Jens Ulltveit Moe, er kanskje i pakt med sin tid når han knapt gidder å spille opprørt.

FRA 1993 til 1999 har antall millionærer i Norge mer enn fordoblet seg. Det har også antall sprøytenarkomane.

Det er drøyt 23000 nordmenn som har mer enn en million kroner i bruttoinntekt. Det er opp mot 14000 som bruker sprøyter for å finne et øyeblikks ro.

I dette tidsrommet har Norge vært styrt av regjeringer som har hatt solidaritet og nestekjærlighet som rettesnor. Vi har fulgt en økonomisk kurs kalt solidaritetsalternativet. Denne vedvarende måteholds- og ansvarlighetslinja var resultatet av sysselsettingskommisjonen, ledet av Per Kleppe, foreslått av Kjell Magne Bondevik, fylt med innhold av LO-leder Yngve Hågensen og Ap-leder Thorbjørn Jagland og velsignet av NHO og det øvrige politiske Norge.

I solidaritetsalternativets tiår er mangt blitt bedre. Men forskjellene har økt, og de fattige er blitt synlige. De er blitt så synlige at de er blitt en skamplett på vårt velferdssamfunn.

Derfor kappes de politiske partiene om hvem som best kan bekjempe fattigdommen. Gro Harlem Brundtland la fram velferdsmeldinga. Bondeviks første regjering la fram utjamningsmeldinga og meldinga om unge og vanskeligstilte. Stoltenberg-regjeringen la inn en handlingsplan for sosial og økonomisk trygghet i sitt langtidsprogram. Sosialminister Ingjerd Schou i Bondeviks andre regjering har trukket inn forskningsmiljøene for å utrede fattigdomsproblemet på nytt. Og KrFs landsstyre vil ha en nasjonal dugnad.

Innerst inne vet de at flere utstøtte er prisen vi må betale for en villet og styrt samfunnsutvikling. Handlingsplaner og klattevis økonomisk nødhjelp er avlatsbrev fra avmektige politikere.

I VALENCIA har de utslåtte, los desamparados, sin egen skytshelgen. Jeg vet ikke om norske politikere har en skytshelgen, men de kunne trenge en.

Hele Norges coronakart