Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Vår sønns hiv-syke barnepike

Vi sitter i sofaen og holder Vuyelwa. Doktor Henry forteller med stødig stemme at hun er hivsmittet. Vår sønns barnepike, men også hans beste venn, skal fylle 24 år om tre dager.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CAPE TOWN, SØR-AFRIKA (Dagbladet): Jeg har gjennom flere år skrevet om aidsdøden i Afrika. Folk har bokstavelig talt dødd foran kameralinsa mi.

For noen år siden, i forbindelse med en av disse reportasjene, gjorde jeg en reise i en av Sør-Afrikas nasjonalparker. Hele leiebilen var full av aidssyke som hadde bedt om haik. De var nærmere døden enn livet. Tuberkulosen fikk en kvinne til å hoste fra bunnen av sine lunger, og jeg forsto hvilke partikler som yret omkring i den lille bilen, der vi hompet fram blant elefanter og sjiraffer.

Men jeg var ikke redd, vi ga hverandre en klem da vi skilte lag. Men nå var det noe helt annet. Skulle vi la vår sønn tas hånd om av en hivsmittet?

Vuyelwa Mayeki begynte hos oss for to år siden. Hun var kort, bred, og snakket med en så svak stemme at man ofte sa:

-  Hva?

Men hun var stolt.

Utdannet pedagog, og med drøm om å starte en egen barnehage. Moren og faren var igjen i det gamle hjemlandet Transkei, drøyt hundre mil fra Cape Town. Vuyelwa bodde da hos sin strenge tante, i et riktig fint område i Cape Towns største bydel. Tanta var så streng og kristen at Vuyelwa måtte smyge seg ut med kjæresten til søsterens leilighet.

Vuyelwa ble med en gang Vuyie for oss, og Silas elsket henne. Han var et halvt år da hun begynte i oktober 2002.

BESTEVENNER: Vuyelwa Mayeki ble Silas\' barnepasser i oktober 2002. Gutten elsker henne fra første dag. Ett år seinere fikk hun vite at hun var hivpositiv.
BESTEVENNER: Vuyelwa Mayeki ble Silas\' barnepasser i oktober 2002. Gutten elsker henne fra første dag. Ett år seinere fikk hun vite at hun var hivpositiv. Vis mer

-  Veeee! skrek han av glede på morgenene, når døra ble åpnet. Vi hadde fått et nytt familiemedlem.

Pollenallergi

Helt fra begynnelsen spurte vi om hun på frivillig basis kunne gjennomgå en helseundersøkelse. Det ville hun, og vår gode venn doktor Henry tok seg av alle tester. Henry er en lang og kraftig boer - med et stort hjerte. Vuyie var frisk som en nøttekjerne, og hun og Silas lekte videre.

Et år seinere forstår vi at noe ikke er som det skal. Vuyie hoster og er svak, hun kan knapt snakke. Samme ettermiddag er vi hos Henry igjen.

-  Pollenallergi har gjort at hun er blitt syk, sier doktoren.

Alle puster lettet ut og Vuyie friskner til. Noen dager seinere har vi Henry i telefonen. Han sier at det er noe feil med Vuyies blod, det er reaktivt. En anledning kan være hivvirus. Vuyie, Silas og jeg kaster oss i Landroveren og drar til nærmeste laboratorium så Vuyie kan ta en omfattende hivtest.

De nærmeste dagene blir en plage for min kone Laura og meg, og da kan man jo forstå hvordan Vuyie føler det.

Panikk

Laura ringer fra jobben til mobilen min noen dager seinere. Hun lurer på hvor jeg er, og når jeg forteller at jeg sitter på kontoret, ber hun meg stenge døra. Henry har ringt: Vuyie er hivpositiv.

Mellom våre gråtebølger kan jeg høre hvordan Silas og Vuyie leker ute i stua. Antakelig holder de på med den nye Ikea-bondegården.

Vi er samtidig opprørte over at Henry har ringt oss , det er jo Vuyie som bør få vite først. Han lover likevel å komme rett hjem til oss. Det er fredag ettermiddag. Vi får forsøke å holde maska til da.

Vuyies øyne fylles av panikk da Henry litt seinere kommer inn i huset. Vi setter oss alle i sofaen og holder rundt Vuyie. Hun utstøter et lite avgrunnsskrik da Henry forteller. Vi gråter alle uten hemninger.

Stakkars Silas forstår ingenting, og kaster seg over Vuyie for å trøste. Hun støter han voldsomt bort fra seg, og skriker noe om at hun er farlig for Silas.

Så begynner hun å snakke usammenhengende om at hun aldri kan fortelle for sin familie, for da ville hun bli støtt bort. Til slutt begynner hun å tenke på seg selv, og får dødsangst. Typisk Vuyie, så uegoistisk.

Vi tilbyr henne å overnatte, men hun vil hjem og fundere. Selv. Vi sier at vi også må sette oss inn i farene, men uansett hva som skjer, skal vi hjelpe henne. Allerede dagen etter virker hun lettere til sinns i telefonen.

Det kan ta lang tid å akseptere at man er hivsmittet. For kloke Vuyie tar det en natt. En natt da hun som vanlig delte dobbeltsenga med sin uvitende søster.

Maks uflaks

Mandag og Vuyies 24. fødselsdag. Når hun kommer til oss er hun helt overbevist om at hun skal få sparken. Vi har selv drevet intensiv forskning, ringt til noen nære slektninger og venner med mulig kunnskap, eller med svenske legekontakter.

For vi føler at vi ikke umiddelbart kan kjøpe konservative Henrys råd om å la Vuyie få sparken. Vi vet med en gang hvor vanskelig det er å føre smitten videre, men én ting er sikkert: Vår sønn skal ikke bli noe eksperiment.

Vuyie forteller at hun bare har hatt én kjæreste, så vidt vi forstår har de bare hatt samleie en håndfull ganger. Noen ganger uten beskyttelse. Hun har hatt maksimal uflaks, og nå har kjæresten bare forsvunnet fra sin arkitektutdanning på universitetet.

Laura og jeg diskuterer fram og tilbake. Først heller det mot at Vuyie ikke kan fortsette hos oss. Men uventet støtte fra de få som vi spør til råds, gjør at vi sakte begynner å se for oss ei framtid sammen med Silas beste venn.

Selv har hun bare oss. Ingen andre har Vuyie å snakke med. En nær kusine er svært negativ til alle hivsmittede.

-  De kunne like gjerne dø med en gang, sier kusinen når familien spiser middag.

At Vuyie klarer å høre på dette - og holde maska - er en gåte.

På bursdagen hennes går vi ned på stranda. Silas og Vuyelwa ser på hunder i vannkanten, hånd i hånd som alltid.

Minnet om skrekken

Livet går videre. Etter en stund ber vi Vuyie slutte med engangshansker når hun bytter bleie på Silas. En aidsspesialist ler skeivt til oss da vi forteller om denne ekstrabeskyttelsen. En gang skjærer Vuyie seg da hun skreller poteter, en påminnelse om skrekken.

Men hun er så forsiktig.

Og vi husker at hun sikkert er den mest ufarlige av alle smittede som vi hver dag møter i dette hardt aidsrammede landet. For hun er jo klar over sin sykdom, hun er smart, og hun har vett til å ikke spre smitten.

Det trengs åpne sår og en del blod både hos smittebærerne og en annen for at den skal overføres, har vi jo lært oss.

Etter hvert kan vi fortelle for våre foreldre, men det forberedes minutt for minutt. De skal også ha mulighet til å skaffe seg fakta, innen skrekken tar overhånd. For at noe skal skje det elskede barnebarnet.

Men Vuyie går i sitt ensomme vakuum.

Til slutt kan hun fortelle det til en snill kusine, seinere for et av søsknene. Men alle lurer vel på om hvorfor hun helt har lagt om kosten og blitt slankere. Hun må også smyge seg unna med jevne mellomrom til klinikken for rådgivning.

Får ikke passe

Alt går bra fram til tida rundt tilbakekomsten fra vår sommerferie i Sverige. Vuyie blir verre og verre, hun hoster tungt og er så tynn. Vi tar henne med til en privat aidsspesialist.

Hun får ikke passe Silas. Ikke for hans skyld, men for hennes egen helses skyld.

Da jeg ringer noen dager seinere, forteller hun at hun med nød og neppe har klart å gå til klinikken et par hundre meter unna.

Og sittet der en hel dag med store feberfrysninger, men i en kø så lang at hun aldri får se legen før de stenger for dagen.

-  Dette går ikke, sier Laura og jeg i munnen på hverandre.

Atter igjen kaster jeg meg i Landroveren og drar ut til bydelen av blikkskur.

Vuyie har bare noen dager tidligere åpnet døra. Nå er det hennes mamma som står i døråpningen. Moren hadde forstått hva som var feil, tatt en buss, og reist 18 timer gjennom Sør-Afrika for å ta hånd om sin syke datter.

-  Det er ikke min oppgave å dømme, det kan bare Jesus gjøre, sier moren, og så står de der i døråpningen og klemmer det krympende livet i Vuyies kropp. Da jeg kommer ut i blikkbyen må moren, en bror og jeg selv hjelpe Vuyie ut, og løfte henne inn i Landroveren. Hun er svært dårlig. Den private aidsdoktoren tar imot igjen, og nå er han ekstremt urolig.

Hun veier bare 56 kilo mot 79 da hun ble kjent med Silas. På en eller annen merkelig måte klarer doktoren å ordne en sengeplass i en korridor på en et offentlig sykehus. Jeg har med meg en tegning av en sebra som Silas har laget til «Veeee».

Vi ser på den i akuttens venterom, og Vuyie vil at Silas skal få se fotografiet vi tar av henne, sebraen og familien.

I noen dager kjemper Vuyies kropp mot en vond infeksjon og masse vann som har samlet seg rundt hjertet. Seinere får hun dessuten den tunge beskjeden at hun har tuberkulose. Legene begynner omgående en åtte måneders medisinkur. Det er svært viktig at tablettene tas hver dag, ellers kan bakteriene bli resistente.

Infeksjon

To måneder seinere blir Vuyie kjempesyk igjen, bare dager etter at vi treffer hverandre - og Vuyie for første gang har fått se vår nyfødte sønn Linus.

En infeksjon i øvre del av lungene får henne til å besvime, og nå begynner legene å snakke om bremsemedisiner. Hun virker veldig mottakelig for bakterier, og immunforsvaret må bygges opp.

Men på den lokale klinikken sier de at testen av Vuyies immunforsvar har forsvunnet, og hva skal Vuyie gjøre, hun finner seg bare i det. Da ringer jeg en lege på det store sykehuset, som finner testen i datasystemet. Men da sier den lokale klinikken at det ikke finnes bremsemedisiner på lager.

Til slutt får min kone tak i legen, som selvfølgelig står med aidssjukdom til opp over haka. Han lover å få fart på behandlingen.

Når som helst skal nå Vuyie begynne å ta disse enormt sterke medisinene, som for visse pasienter gir bivirkninger som kan få den sterkeste til heller å velge aidsdøden.

Krysser fingre

Det er selvfølgelig vanskelig for oss at hun stoler så mye på oss. Vi prøver hele tida å få henne til å sette spørsmålstegn ved alle, inkludert oss selv. Men her merker man arven fra apartheid, der egne tanker og initiativ ble tillatt.

For noen uker siden tok vi med Vuyie til toppen av Taffelberget - som en sein bonus for at hun lærte Silas så mye, før hun ble syk.

De to springer omkring blant busker og steinblokker. Til tross for den tynne lufta har Vuyie fått piffen tilbake. Tuberkulosen begynner sakte å gi seg. Nedenfor brer Cape Town seg ut. Silas ler så han hyler når hans beste venn jager ham.

Vi krysser alle fingre for deg, kjære Vuyie!

Siste: Vuyie har nå fått stoppmedisiner mot hiv. 3. januar var hun tilbake i jobben som barnepasser for Silas.

<B>BOR I SØR-AFRIKA:</B> Journalist Torbjörn Selander, kona Laura og sønnen Silas.
16. AUGUST 2003: Vuyelwa er kanskje allerede smittet, men vet på det tidspunktet ingenting.
17. AUGUST 2004: Vuyelwa sammen med moren og broren. Hun vet at hun er alvorlig syk. Silas har gitt henne en tegning for å muntre henne opp.
SAMMEN PÅ STRANDA: Vuyelwa Mayeki rusler på stranda med Silas. Dette er dagen da Vuyelwa fyller 24 år. Hun tror hun skal få sparken som barnepike.
22. NOVEMBER 2004: Behandlingen har begynt å fungere. Vuyelwa smiler igjen. Hun har gått opp fire kilo. Lillegutt Silas stråler.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media