Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Vår sorg og de andres

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  •  Naturkatastrofen i Sørøst-Asia er i ferd med å gå opp for oss i all sin gru: Vi må nå erkjenne at vi kan stå overfor den største ulykken når det gjelder tap av menneskeliv som har rammet landet vårt i fredstid. Hele nasjonen vil markere dette i morgen. En naturkatastrofe av dette omfanget gir også anledning til en form for nasjonalt og lokalt samhold som både mobiliserer hjelpetrang og omsorg. Vi må innse at det etter naturkatastrofer av slikt omfang er et misforhold mellom behov og ressurser. Det har avfødt en del kritikk mot myndighetene. De skulle ha reagert raskere og mer massivt fra første dag. Det er en kritikk myndighetene skal ta på alvor, men det er ikke tid for den endelige vurdering av innsatsen nå da den er kommet i gang for alvor.
  •  Det som kompliserer denne situasjonen, er at det er snakk om to typer hjelpebehov: Det som må rettes mot norske borgere som har vært utsatt for katastrofen, og det som må rettes mot de enorme menneskelige lidelsene og materielle ødeleggelsene i de rammede områdene. I første omgang gjelder det å lindre smerter, antakelig er over fem millioner mennesker rammet på en eller annen måte av jordskjelvet og de enorme vannmassene som skyllet inn over tett bebodde områder. Men samtidig er det også nødvendig å gjenopprette deler av infrastrukturen som er knust. Det er med andre ord en mangfoldig hjelp som nå trengs. Derfor er det så vesentlig at bistanden primært gis som penger, slik at de som skal koordinere arbeidet kan dirigere hjelpeinnsatsen så den gir størst mulig effekt. Gjenoppbygging blir en ny og seinere utfordring.
  •  Det er sunt og riktig at vi er opptatt av de nordmenn som er rammet av ulykken. Det er bare vi, som myndigheter, som naboer og venner, som kan gi hjelp og trøst til dem av «våre» som lider av fysiske smerter og savn. Vi har et stort apparat som allerede er i sving for å ta seg av dem. I kommunene er det krisehåndteringsgrupper som kan gi en første behandling. Barnevernet er mobilisert.
  •  Men når dette apparatet nå er i sving så å si på vanlig måte, er det tid for å vende blikket utover. Det strømmer inn pengemidler fra hele det internasjonale samfunn. Dødstallene vil komme til å stige. Men først og fremst er det de overlevende som må gis oppmerksomhet. Verdens helseorganisasjon (WHO) har erklært at farene for de overlevende ikke kommer fra de døde kroppene som allerede er i forråtnelse. Farene springer ut av den måten overlevende tvinges til å leve videre, uten friskt vann, uten kloakk og uten tak over hodet og mat. Dette er en situasjon alle verdens hjelpeorganisasjoner er vel kjent med. Men omfanget er så enormt at det vil være behov for raus pengestøtte fra hele verden i lang tid. Derfor er det også viktig at vi ikke blir provinsielle i vår egen sorg.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media