Vår tapte frihet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tenk deg at kjæresten din hver dag nøye noterte ned hvem du hadde ringt til og hvem du hadde sendt SMS til. Han noterer hvor lenge du snakker og hvor mange ganger. Han noterer også hver eneste e-post du sender. La oss si han er en gentleman, så han leser ikke innholdet. Han lover til og med å ikke se på notatene og å kaste dem etter seks måneder hvis de ikke er kommet til nytte. Likevel ville du neppe være bekvem med. situasjonen. Mange ville foreslått en passende diagnose for slik atferd. Hvorfor er vi da så avslappet når det ikke er kjæresten, men staten som nå krever den samme overvåking?

Dersom postmannen hadde begynt å notere alle brev du fikk, når du fikk dem og hvem de var fra, ville du like sikkert reagert. Men nå vil snart alle elektroniske postbud bli påbudt å gjøre akkurat det. EU har vedtatt at all telefontrafikk og all e-postkommunikasjon skal lagres i minimum seks måneder, så politiet kan ha tilgang i tilfelle alvorlig kriminalitet. Dette er blitt et EØS-direktiv. Datadirektivet vil bli norsk lov dersom ikke Norge benytter sin adgang til å reservere seg mot overvåkningsapparatet. Men det er lite sannsynlig at Norge gjør. Regjeringen har brukt tre år på å ikke ha en mening. De skulle ha bestemt seg innen mars, men alt tyder på at de vil finslipe sin ikke-mening fram til et mer bekvemt beslutningstidspunkt etter valget. Og fra den beslutningen er tatt er du og jeg og resten av Norge overvåket av et statsapparat nyforelsket i datateknologiens totalitære muligheter. Eller av et statsapparat som ikke ønsker å provosere EU med å reservere seg. Retten til fri handel er jo viktigere enn retten til et privatliv, ikke sant?

Blant norske bloggere er det startet en kampanje mot overvåkningsmarerittet med de byråkratisk diskré navnet direktiv/2006/24/EU. De forlanger at alle norske partier før stortingsvalget svarer klart på om de vil gå imot å gjøre direktivet til norsk lov. Foreløpig har mer enn 110 bloggere deltatt i stafetten, men foreløpig har få partier faktisk svart. Partiene har hatt god tid til å tenke. Det er snart tre år siden Datatilsynets Georg Apenes i Dagbladet kalte direktivet «totalitært svermeri».

Venstre og SV har gått imot direktivet. Politikere i andre partier synes heller å ville praktisere sin Ibsen: De vil protestere for all verden - og følge stille med på ferden. Kripos og justisministeren er for direktivet. Muligheten til total kunnskap har alltid vært fristende for dem som har i oppgave å holde orden. Det er jo så praktisk. For ikke å si nyttig.

Men jo nyttigere et instrument er, dess farligere er det også. Alt som kan brukes, kan misbrukes. Dersom vi ikke tror på vår kjærestes gode vilje i private overvåkningsspørsmål, hvorfor skal vi da tro på staten? En lov vedtatt av et velmenende storting vil fortsatt være lov dersom mindre velmenende mennesker en dag tar over makten.

Like farlig er faren for langsom smitte. Har man først et arkiv, kan det brukes til mye nyttig. Lysten på ny bruk av innsamlede data er like smittsom som svineinfluensaen.

I år er det 60-årsjubileum for George Orwells 1984. Det er også 25-årsjubileum for det året i framtida Orwell la handlingen. Da er det interessant å tenke over hvor langt vår aksept av overvåkning er kommet siden 1984. Vi blir alle filmet og lagret når vi kjører gjennom bomringer, sporveiens nye billettsystem vil lagre hvor og når vi reiser. Minibanker, betalings og kredittkort er gullminer av informasjon om hva vi har handlet, hvor vi har vært og hva vi har gjort. De er så gode at noen nå vil forby kontanter. Slikt kan jo brukes til kriminalitet. Fotoboksene vil snart registrere deg der du kjører mellom dem. Ta en spasertur fra Sentralstasjonen til Stortinget i Oslo og tenk over hvor mange overvåkingskameraer som fanger deg opp.

Hadde noen i 1984 foreslått innført den grad av overvåkning og registrering vi i dag har i Norge, ville resultatet vært et politisk ramaskrik. Men overvåkningen har sneket seg inn, et lite nyttig skritt om gangen. Vi har vent oss til det. Vi ser ikke at vi blir sett, vi liker ikke å tenke på det. Nettopp derfor slipper overvåkerne unna. Det finnes så mange gode pragmatiske argumenter. Dersom vi alle leverte inn våre DNA-prøver, ville flere alvorlige forbrytelser bli oppklart. Voldtektsmenn ville blitt arrestert. Og ingen vil vel tro vondt om vårt politi. Men i 1937 visste ingen hvem som ville styre Norge i 1942.

Hva vet vi da i dag om hvem som har makta i 2014? Det vi vet er at vi har en rett til et privatliv, til anonymitet. Vi har en rett til ikke å bli overvåket uten skjellig mistanke, selv om det gjør alt vanskeligere for politiet. Enhver frihet har en pris, enhver frihet er en risiko. Det er nå engang frihetens vesen.

Direktiv 2006/24/EU må ikke få bli norsk lov. Alle partier må før høstens stortingsvalg presses til i klartekst å si hva de mener og hva de akter å gjøre. Skulle vi da havne i en situasjon der et totalitært overvåkningsregime gjøres til lov i Norge gjennom EØS-direktiv, selv om alle norske partier hevder de er imot, da bør vi også tenke gjennom vår frihet og vårt demokrati.