Vår tids livegne

John Carew er i ferd med å bli et ikon i norsk fotball: Talentfull og flott, ung og forstandig, knyttet til magien og mytene rundt Vålerenga. Han er et ideal for tusener som daglig inntar idrettsbaner og løkker. Samtidig er hans sak i disse dager et ledd i den kommersielle utviklingen i norsk idrett, der den sunne sjelen fortrenges av penger, og individet erstatter idealene. Slik gjenspeiler kampen om John Carew også den rådende tidsånd. Mennesket John Carew er uten interesse. Det liberalistiske samfunnskrav er vinn eller forsvinn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Moderne idrett er en av de store vekstnæringene i mediesamfunnet, og her i landet har vi på kort tid - og de fleste av oss ved selvsyn - kunnet studere hvordan norsk fotball er blitt konkurransedyktig med den beste i verden. Det henger sammen med profesjonaliseringen, naturligvis, men dermed også med kommersialiseringen. Unge menn, litt under eller litt over 20, kan stilles i utsikt millioninntekter med fotballen som arbeid og arenaen som arbeidsplass. Klubbene selv er børsnoterte aksjeselskaper, drevet av mer eller mindre forretningsmessig profesjonelle ledere. Og rundt det hele svermer ivestorer og sponsorer, agenter og rådgivere. Den enkelte idrettsutøver har lite å si. Hans og hennes tilværelse dreier seg om heltidstrening og kamper under beinharde krav om resultater. Slik blir utøverne den moderne tids livegne, bundet til sine klubber på tidskontrakter, gjenstand for kjøp og salg. Først med Bosman-dommen gjenvant utøverne et minimum av frihet.

  • En slik situasjon må innby til uheldige avsporinger i utviklingen for unge spillere. Andre talenter hos den enkelte blir ikke prøvd eller utviklet fordi pengene styrer i den ene retningen. Livsplanleggingen blir i beste fall annerledes enn for folk flest. For mange går det mot et kort liv på stjernehimmelen og en avslutning i velbeslått uvirksomhet. De fleste forblir nok i villrede om meningen med livet. Store konti i banker og mer eller mindre vellykte investeringer i realverdier, ja vel. Men fotballspill som sådant har jo ingen verdi. Det er underholdningsmomentet for massene som skaper pengeverdiene.
  • I John Carews tilfelle gir den unge fotballspilleren et godt inntrykk, selv om han ikke etterlater tvil om at penger har en spesiell glans også i hans øyne. Som 19-åringer flest er han på mange måter et barn i voksen ham, men offentlig synes han å være relativt moden. Det i sin tur styrker ham hos publikum, og dermed også i markedet. Det skal ikke undre meg om han blir møtt med ovasjoner første gang han viser seg på banen etter den korte sommerferien. Selv Vål'enga-klanen må ha gjenvunnet noe av sin respekt for Carew, selv om Klanens tidligere formann, verdikommissær Anders Krystad, later til å være mer opptatt av investorene enn av spilleren når han kaster mynt og kron med millionær Øystein Stray Spetalen og milliardær John Fredriksen.
  • For det underlige i denne saken er jo at den tradisjonsrike østkantklubben Vålerenga nå framstår som den mest pengesugne og gjennomkommersialiserte av alle. Her sitter gamle, gode raddiser som Petter Nome og Anders Krystad, men blir overkjørt av pengefolkene som vil ha kortsiktige gevinster på sine penger uten hensyn til spillerens ønsker og den unge guttens beste.
  • Da er det paradoksalt nok den rikeste fotballklubben i Norge, Rosenborg, som representerer moderasjonen. Det er oppløftende å se at den kristenliberale Rune Bratseth, som selv var så involvert i den pengestyrte idretten, i det meste han har foretatt seg rundt handelen med John Carew har vist at han også har et øye for den unge gutten som medmenneske. Og han har åpenbart solid støtte hos sin sjeftrener, Nils Arne Eggen. Thorbjørn Jagland så kanskje likevel noe riktig i den karen da han ønsket å kalle ham til kongens rådsbord?
  • Slik samles utviklingstrekk ved moderne idrett og norsk markedsøkonomi i symbolet John Carew. Uskylden er for lengst rent av oss også når det gjelder idrett og penger. Selv gammelradikalere som så med forakt på pengefolkets makt og mammons ødeleggende virkning på individet, må underlegge seg kommersens krav. Men du skal ikke være så forskrekkelig pengekritisk for å se at John Carew både som fotballspiller og menneske ville ha hatt glede av noen års videreutdanning under den verdikonservative lektor Nils Arne Eggens myndige, sosialdemokratiske hånd. Eller hva sier den aldrende AKP-er Drillo i Gjelsten og Røkkes Wimbledon om dette?