Vår tids Neibæk

Nå er politikk blitt et spørsmål om pedagogikk. Vår finansminister lyder som Torbjørn Egner hver gang han blir konfrontert med mangler og svikt i det offentlige. Hans oppgave er å forklare at et land som flyter over av penger, ikke kan løse sine mest presserende problemer. Hans ord er nei, nei, hans frykt er inflasjonen, hans ideologi er budsjettbalansen. Men blir det styring av slikt?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Regjeringen har nå sittet i 70 dager, og det er ikke lett å se hva slags stempel den har tenkt å sette på landet. Selv sentrumsregjeringen hadde lansert verdikommisjonen, kontantstøtten og eldresatsingen på det tidspunktet. Regjeringen Stoltenberg ser derimot ut til å leve i den tro at landets økonomi nå er akkurat i den balanse det skal være i. Derfor er det ikke sunt å bruke penger der det mangler penger. Det skaper inflasjon som skaper lønnspress som igjen svekker konkurranseevnen. Derfor lyder finansminister Schjøtt-Pedersen som et ekko av Søren Jaabæk i det 19.århundre. Han fikk som kjent økenavnet Neibæk.

  • Det er noe foruroligende over en regjering som har en finansminister som ser det som sin fornemste oppgave å drive voksenopplæring i elementæør sosialøkonomi. Erik Brofoss påtok seg rett nok i sin tid som finansminister å gi stortingsrepresentantene en slik innføring. Han gjorde det åpenbart så godt at de sosialøkonomiske sannheter er blitt den omforente ideologi fra ytterste venstre til ytterste høyre. Skjønt Carl I. Hagen, selv siviløkonom av utdannelse, har tillatt seg å stille spørsmålstegn ved de mest ortodokse 'sannhetene'. Er det nå helt sikkert at all form for offentlig utgift skaper inflasjon?
  • Det har vært Arbeidertpartiets fremste oppgave i det norske samfunn å representere noe annet enn det som er hvis det kunne bidra til å gjøre tilværelsen bedre for folk flest. Partiet var rett nok i opposisjon da det i 1930-åra lanserte en ny politikk istedet for den som da hadde økonomisk hegemoni. Det kan være vanskeligere når man representerer den samfunnsforståelse som har seiret og som alle andre har akseptert. Men litt for mye tyder nå på at regjeringen Stoltenberg ble dannet uten at partiet hadde noen forestillinger om hva som skulle komme først og hva som kunne vente. Her var ingen plan om noe nytt norsk hus, selv om jeg ser i Dagsavisen at det visstnok skal finnes tanker om å finne fram noen tegninger etterhvert.
  • Men i en slik situasjon er det ikke rart om pedagogikk forveksles med politikk, og at bokholderi forveksles med partiprogrammet. Det sies at denne regjeringen har to finansministre, statsministeren selv og Schjøtt-Pedersen. Og det er solid erfaring for at det bør være stor grad av forståelse mellom statsminister og finansminister, ellers kan det bære galt avsted. Men det betyr ikke at politikk må forfalle til være administrasjon. Jens Stoltenberg er nok en god økonom. Men som politiker synes jeg han er både målløs og begrepsløs.
  • For når landet blomstrer samtidig som sykehusposter stenges, universitetene sultefores og skolene tømmes for kvalifiserte lærere, burde det være tid for planer. Istedet for å drive med folkeopplysning om sosialøkonomiens lover, burde finansministeren og framfor alt statsministeren ha kjempet for politisk handlingsrom innenfor disse lovene. For det er jo sosiale lover det dreier seg om, med de usikkerheter de har. I dag skulle Arbeiderpartiet ha sydet av diskusjoner om dette, ledelsen skulle ha samlet omkring seg en kjerne av eksperter som kunne løfte blikket fra de økonomiske modellene og peke på alternativer. For modellene er ikke den virkelige verden. Som Keynes sa: Vi må forholde oss rasjonelt til verden for å skape det gode liv.
  • Stoltenberg har nettopp hatt besøk av sin venn Gerhard Schröder. Hans nye hovedstad syder av virksomhet, det er nesten ikke til å begripe at lastebilene med sement finner det rette hullet å tømme lasten i. I Berlin investeres det i framtida, i bygg og infrastruktur. I Norge kan også private investere over en lav sko. Kjell Inge Røkke skaffer seg hytte, fly og båt, det gjør visst ikke noe med den økonomiske balansen. Men Norge ligger på bunnen når det gjelder forskningsinnsats som skal gi oss noe å leve av i framtida. Det er slike investeringer som skaper problemer i finansministerens bokholderi. Et sånt paradoks kaller på handling, ikke pedagogikk.