Vår tids Shakespeare

Det finnes flere morsomme paralleller mellom livene og livsverkene til William Shakespeare og David E. Kelley. Begge hadde jus-bakgrunn, men flyktet inn i underholdningsbransjen; Shakespeare fra Stanford til Londons teaterscener; Kelley fra Boston til Los Angeles tv-selskaper. Begge gikk til sin tids mest folkelige medier, og begge greide å uttrykke sin tids psykologiske strømninger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JUSENS UMENNESKELIGE, formalistiske framtoning presser kreative mennesker til å søke andre arenaer for å få virkeliggjort andre deler av seg selv. David E. Kelley har definitivt lyktes med dette. Utdannet ved Princeton og Boston University School of Law, og med tre års advokatpraksis bak seg, startet David E. Kelley karriére i showbiz med å skrive for «Lov og rett L.A.» på midten av 1980-tallet. (Med Jerry Seinfelds ord: «This guy has done actual things!»). Senere startet han hverdagsdramaet «Sheriffen» («Picket Fences»), sykehusseriene «Doogie Wooster D.M.» og «Chicago Hope», samt jus-seriene «Ally McBeal» og «Advokatene» («The Practice»). For tiden skriver han alle episodene for «Ally McBeal» og «Advokatene», samtidig som han jobber med en ny sci-fi detektivserie («Snoops»).

Kelley skriver aleine manusene til alle 20 episodene i både «Ally McBeal» og «Advokatene», det vil si 40 episoder hver sesong. Denne produksjonen har gjort Kelley til Hollywoods mest respekterte manusforfatter, med utallige Emmy-priser på hyllene.

I og med at skrivingen er overlatt til én person, får seriene hans en tydelig signatur. Kelley, som kunstner, får muligheten til å utvikle sine visjoner friere _ i flere kanaler _ over lengre tid.

KELLEY TILNÆRMER SEG sosiale og psykologiske spørsmål på en utradisjonell måte. Dette kan illustreres ved å se nærmere på den kritikk hans tv-serier er blitt utsatt for i den amerikanske opinionen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Representanter for feminist- og minioritetsorganisasjoner har reagert på tv-serien «Ally McBeal». Minioritetsorganisasjonene reagerte etter at Ally innledet et forhold til _ og kysset _ en sort lege, men uten at problemene knyttet til «blandede forhold» ble behandlet. Dette var urealitisk tv, mente kritikerne.

En parallell kritikk har kommet fra de ortodokse amerikanske feministene. De mener serien forfekter «et usunt kvinneideal». Ally kan finne på å si ting som: «Alt jeg noensinne ønsket, var å være rik, ha suksess, tre barn og en mann som satt opp hele natten og ventet på meg for å kile meg på føttene _ og nå liker jeg ikke en gang håret mitt.»

Det er Ally-rollens utilslørte fantasier og navlebeskuing som opprører feministene. Hvilke feminister vil vel ha en feminin, klumsete, nevrotisk og fantaserende advokat som «forbilde for unge jenter»? I tillegg til dette er Ally uforskammet slank, noe som alle vet fører til at ungjenter sulter seg i hjel. Ally har også blitt kalt en Anti-Scully, med referanse til den sterke, analytiske kvinnefiguren i serien «X-files».

MEN FEMINISTENE ER I UTAKT med de kvinnelige seerne. Det at mange unge kvinner ser ut til å kjenne seg igjen i Ally-figuren, kommer blant annet til uttrykk på de diverse diskusjonsgruppene om «Ally McBeal» på Internett. Uttrykket «det er slik vi kvinner er» går igjen til stadighet. Selv sier Kelley: «Jeg skjønner ikke fokuset på kvinnerollene. Jeg skriver kvinneroller på samme måte som jeg skriver mannsroller.»

Både når det gjelder «Ally McBeal» og «Advokatene», er maskulinitet og femininitet jevnt fordelt på kjønnene. I en episode av «Ally McBeal» står den usikre Billy foran speilet på firmaets uni-sex-toalett og funderer på hvordan han kan vite om han er en god elsker. Han spør sjefen, Richard Fish, som ikke eier beskjedenhet: «Hvordan vet du om du er god i senga?» hvorpå Fish svarer: «Jeg blir alltid tilfredsstilt. Godt for meg.»

I den andre leiren har vi for eksempel Renee, Allys romvenninne, som ikke går av veien for å forføre fremmede menn på overtydelig vis, eventuelt kickbokse dem i koma hvis de blir for nærgåendeø...

Kritikken mot «Ally McBeal», fra disse ulike hold, går nettopp på Kelleys evne til å heve seg over gamle konflikter: Noen mennesker er sorte, noen er hvite. Noen mennesker er kvinner, noen er menn. Bygones! Det viktige for Kelley er å bombardere rollefigurene sine med etiske og følelsesmessige veivalg; slik det blir gjort i de tradisjonelle road-movies. På denne måten bygger han opp rollefigurenes personligheter.

DET LIGGER NYE ARBEIDSMETODER bak produksjonen av Kelleys serier. I og med at episodene av «Advokatene» og «Ally McBeal» varer i 40 minutter, må filmingen gjøres mer effektiv. Blant annet skytes scenene i «Ally McBeal» med to kameraer, i stedet for fire, som er det vanlige i de fleste situasjonskomedier.

Mike Listo har ansvaret for spesialeffekter, og er kjent som mannen bak de digitale animasjonene som har bidratt til å gjøre «Ally McBeal» til en kultserie. Allys fantasier og dagdrømmer har en svært viktig _ skal vi si reell _ plass i serien.

Både «Ally McBeal» og «Advokatene» utspiller seg i advokatmiljøet i Boston. «Ally McBeal»s verden er absurd og komisk, mens «Advokatene» er en mørkere serie som tar for seg spørsmål knyttet til ondskap og skillet mellom rett og galt. Det ble tidlig påpekt av amerikanske tv-anmeldere at de to seriene sammen utgjør en helhet. Kelley selv bekreftet påstanden da han en tv-kveld lot handlingen i «Allyø...» fortsette i «Advokatene» (seriene går på to forskjellige kanaler i USA). «The crossover episodes» ble regnet som en tv-historisk begivenhet.

VÅR TIDSALDER ER KJENNETEGNET av oppløsningen av subjektet. Dette kommer tydelig til uttrykk i David E. Kelleys tv-serier. Han dekonstruerer sine rollefigurer til det uforutsigelige, gir dem irrasjonelle og absurde innfall, lar dem gå fra ydmykelse til ydmykelse, uten at de noen sinne får oppleve verken storhet eller happy/tragic endings. Verden har ikke annet å by dem enn fortvilelse, komikk og tilfeldigheter. Kelleys univers blir presentert oss i episoder _ stykkevis og delt; lik rollefigurenes oppstykkende personligheter _ gjennom vår tids mest folkelige medium: fjernsynet.

Bedre tv skal man zappe lenge etter.

PÅ REKKE OG RAD: David E. Kelley (nummer fire fra høyre) sammen med skuespillerne fra «Ally McBeal».