Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Vår tredje EU-debatt

Ja-sidens argumenter bør etterprøves ekstra nøye av en kritisk presse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VI HAR HATT to folkeavstemninger om EU, og vi kommer til å få en tredje, ikke først og fremst fordi Europa har endret seg, men fordi den norske makteliten ikke har gjort det. De styrende tar ikke nei for et svar, og vil derfor fortsette å spørre helt til de får vårt ja.

Neste gang kan det til og med bli to folkeavstemninger, leser vi nå: En om vi skal søke, og en om forhandlingsresultatet. Noen mener vi ikke engang behøver å ta oss bryet med å holde den andre avstemningen. Framtredende ja-folk viser til erfaringene fra 1972 og 1994, og sier at man ikke enda en gang kan gjennomføre hele den omstendelige forhandlingsprosessen bare for å risikere et nei ved en etterfølgende folkeavstemning: «EU vil slutte å ta oss på alvor - og det med god grunn.» (Noen av oss vil mene at dersom EU slutter å ta oss på alvor fordi vi praktiserer vårt folkestyre, så er det ikke vi som har et problem.)

I VIRKELIGHETEN kan norske EU-tilhengere antakelig se lysere på den kommende folkeavstemningen enn på de to forrige, uansett prosedyre. Ja-sidens påvirkningsapparat er sterkere enn noen gang. De såkalte motkreftene er svekket. EU-motstanden i KrF og Venstre er betydelig redusert av regjeringsmakt. Det vil bli lettere for ja-ledelsen i Arbeiderpartiet å overtale Ap-velgerne, om ikke annet så fordi det blir stadig færre Ap-velgere å overtale.

Også utvidelsen av EU og den vellykkede lanseringen av euroen vil påvirke opinionen i Norge. Valutareformen ved årsskiftet var en enda større logistisk utfordring enn den julenissen sto overfor ei uke tidligere - femten milliarder sedler og femti milliarder mynter til mer enn tre hundre millioner borgere - og den var minst like vellykket. Dersom ikke de tolv eurolandene om et halvår eller to savner sine nasjonale valutaer, har hele EU-samarbeidet tatt et enormt skritt framover. Fellesvalutaen vil få konsekvenser også utenfor eurosonen, i første rekke for Storbritannia, Sverige og Danmark, i neste omgang også for Norge.

DEN NYE EU-DEBATTEN er kommet for å bli. Den kan ikke ønskes bort. Pressen har et betydelig ansvar for hvordan debatten skal føres. På leder- og kommentarplass kommer norsk presse til å støtte massivt opp om ja-siden. I EU-spørsmålet er norske redaktører der makten er. - Når de nærmer seg EU, revner buksene i ærbødighet på kommentatorer som ellers har en kritisk samfunnsprofil, skriver Ivan Kristoffersen i Aftenposten.

Det er norske redaktørers rett å mene hva de vil om EU. Men pressen har også plikter. Plikt til å behandle maktapparatet i Brussel like kritisk som den i dag behandler maktinstitusjoner i det norske samfunnet. Plikt til å la begge sider i debatten komme til orde med sine beste argumenter. Plikt til å etterprøve også hvert eneste argument som kommer fra ja-siden, ikke minst fordi et nei bare er midlertidig, mens et ja er endelig.

- Det er urimelig at de som hadde stemmerett i 1994, skal avgjøre denne saken i uoverskuelig fremtid for senere generasjoner, særlig når så mye endrer seg, skriver Thorbjørn Jagland i sin siste bok. Men vi har naturligvis aldri hørt Göran Persson si at det er urimelig at de som hadde stemmerett i 1994, skal avgjøre EU-saken for seinere generasjoner og for all framtid - selv om EU er i ferd med å bli noe helt annet enn det som ble forespeilet det svenske folket for 7- 8 år siden.

DET ER BÅDE store fordeler og betydelige farer forbundet med euroen, men det er umulig å diskutere euroen uten å nevne at den også er en avgjørende, for ikke å si en sementerende, del av den europeiske integrasjonen. En EU-debatt som heller ikke drøfter unionens demokratiske underskudd - det faktum at det ikke eksisterer noen europeisk offentlighet, og at de som tar beslutningene i EU, ikke står kollektivt til ansvar for noen - blir ingen virkelig EU-debatt.

Det er fordummende å hevde at alternativet til en europeisk statsdannelse er en ny europeisk tragedie. Alternativet til et Europas forente stater er ikke europeisk rivalisering og krig. Det er ikke unionen, men demokratiet, fredsviljen, samhandelen og den økonomiske veksten som er grunnlaget for den vesteuropeiske suksess.

Det er deprimerende å høre at EUs integrasjon er «en historisk prosess som ikke kan stanses eller reverseres», slik Tysklands finansminister har uttrykt det. En europeisk føderasjon er muligens en god idé den dagen de europeiske folkene vil ha den. Men fri og bevare oss for en «historisk nødvendighet», et darwinistisk mareritt, upåvirket av folkenes ønske.

( Per Edgar Kokkvold vil skrive kommentar på denne plassen hver fjerde uke. Red. )

Hele Norges coronakart