Vår tredje vei

Alle er for å reparere mangler ved velferdsstaten. Derfor handler politikken ikke om produksjon, men om fordeling.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MENS POLITIKERNE satt inne på Soria Moria i høst og diskuterte grunnlaget for en ny regjering, opprettet fattigfolk en teltleir utenfor. De skulle markere sine krav til den nye regjeringen. Og da det hele var over, gikk Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Åslaug Haga bort til dem og takket for at de var der. To-tre uker før jul døde John Alvheim, og det politiske Norge fra høyre til venstre hyllet ham som velferdens forsvarer. Han var fellespolitikeren for all sosial forargelse, og ga selv Frp et menneskelig ansikt med sine sosiale krav. Ingen finner på å ta avstand fra dem som sutrer over mangler ved velferdsgodene. De svake sidene ved velferdssystemet er uopphørlig i oppmerksomhetens lys.

SLIK MARKERER vi at velferdsstaten er blitt politisk fellesgods. Den sosialliberale samfunnsmodellen har seiret på alle fronter, og angrepene mot den, som man har sett i Danmark, får liten støtte hos oss. Noen vil si at vi alle er blitt sosialdemokrater. Ikke minst er dette kommet klart til uttrykk ved de siste valgene. Da Fremskrittspartiet inntok sitt nye hovedkvarter ved siden av Arbeiderpartiet på Youngstorget i Oslo foran valget i 1997, kom det raskt opp et banner: «Eldre og syke først». Men litt høyere opp, på Arbeiderpartiets plass, sto det «Syke og eldre først». Ved de siste valgene har kampen stått mellom partier som var mest for å tette de hull i velferdssystemet som trekkes fram i mediene. Men det er ikke så lenge siden det ikke var slik. Velferdsstatens omfang og pris var store stridsspørsmål helt inn i 1960-åra. Og så seint som i 1980-åra handlet valgkampene primært om hvordan vi skulle organisere økonomien vår slik at den ga størst mulig avkastning. Men fra 1990-tallet er produsentaspektet borte fra den politiske strid, mens komsumentaspektet er kommet i fokus.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I SISTE NUMMER av Nytt Norsk Tidsskrift drøfter statsviteren, professor Tor Bjørklund dette fenomenet på bakgrunn av årets valg. Han konstaterer at det også i år var skole, utdanning, eldreomsorg, sykehus, barn og familie som var de viktigste temaene både for velgerne og for politikerne. Næringsliv, eksport og rente ble nesten ikke berørt. Han ser på valget i 2005 som en repetisjon av valgene fire og åtte år tidligere. Vi går fra velferdsvalg til velferdsvalg, mens spørsmål som er knyttet til hva vi skal leve av, marginaliseres mer og mer. Det ble rett nok sagt mye om hvor viktig det var at vi fikk to regjeringsalternativer. Det klargjorde de politiske frontene og markerte ideologiske veivalg, ble det sagt. Men den reelle valgkampen fortalte om noe annet: Den handlet om hvem som var mest for det alle var for, nemlig enda bedre velferdsordninger. Selv Union-saken ble sett i et slikt perspektiv. Ingen fant f. eks. på å stille spørsmålet om det ikke er slik at noen betaler for velferden hele tida, mens noen nyter godt av ordningene.

DET ER NOE storartet ved dette, fordi det forteller at velferden er blitt et partipolitisk felleseie. I britisk politikk er det snakk om Tony Blairs tredje vei. Men i de nordiske land har man for lengst funnet den tredje vei etter industrisamfunnet. Selv det liberalistiske tidsskriftet Economist imponeres, for samtidig som vi i Norden har den tyngste velferden, har vi også den høyeste produktiviteten. Det stemmer visst ikke med de ideologiske tekstene. Den nordiske tredje vei handler om redistribusjon. Dette var en ny samfunnsmodell, introdusert ved starten av det 20. århundre av det sosialliberale sentrum og virkeliggjort av sosialdemokratiet. Så kunne man selvsagt tro at det ville stå politisk strid om finansieringen. Men det er lite tematisert. Og det er blitt forbausende lite strid om det er private eller offentlige institusjoner som yter velferden, bare den er betalt av fellesskapet og at tjenestene blir levert. Selv Kristin Clemets privatskoler skulle jo betales av staten.

DERFOR HAR «bestemor på anbud» i liten grad slått an som politisk slagord. Og Høyre vinner lite på sin skatteappell. Taleføre og sterke grupper som slår ned på svikt og mangler får gjennomslag. Ved valget i høst var det den 100-årige Haakon Lie som fra sin høyt takserte villa på Ulvøya i Oslo ga det forløsende signal: Hans bannbulle mot minuttelling i eldreomsorgen, slo an. Han ble hyllet i alle leirer, ingen husket at tidsstudier var en viktig komponent i den sosialdemokratiske moderniseringen av arbeidslivet etter krigen og at knapt noen virksomhet kan drives uten tidsrammer. Alle syntes Haakon Lie traff spikeren på hodet. For vi er alle for bedre eldreomsorg. Om ikke lenge trenger vi den selv.