Vår usikkerhets vinter

Kraftprisene viser at folket reagerer sunt. Men er Arbeiderpartiet i stand til å lage politikk av det?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG SKJØNNER GODT at jubelen har stått i taket i Arbeiderpartiet etter denne ukas politiske barometre. Partiet går jo fram like mye som strømprisen går opp. Partiet kan bli reddet av vinteren. Det må være et lyspunkt i ei mørk tid, siden vinteren er en veletablert årstid som også kommer igjen neste år. Nå er det noen som ser ut til å mene at framgangen skyldes at partiet står sammen i større enighet enn på lenge. Men partiets leder Jens Stoltenberg tror framgangen på målingene skyldes arbeidsledigheten og strømprisene. De fleste slutter seg til denne teorien. Vær og klima er blitt politikk fordi klimaendringer berører vår personlige økonomi.

MEN ARBEIDERPARTIET har jo ingen annen kraftpolitikk enn regjeringen. Det var Arbeiderpartiet som i sin tid begynte å tukle med kraftforsyningen og overlot den til markedet. På 90-tallet oppga partiet energipolitikken som et viktig redskap i den generelle politikken. Statoil er privatisert. Kraftselskaper i offentlig eie er solgt, og prisdannelsen på strøm bestemmes av forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Det er vel på denne bakgrunnen tidligere energiminister Olav Akselsen blir uklar, nærmest språkløs når han skal kritisere regjeringen for de enorme hoppene i kraftprisene i vinter.

PROBLEMET MED kraftprisene er at det er snakk om en kjernevare i velferdsstaten. Norsk fossekraft er en integrert del av det norske moderniseringsprosjektet. Gjennom de siste 100 åra har kraftprisen angått folks trygghet i dagliglivet. Med de fordoblede og tredoblede strømregningene er denne tryggheten falt ut av store folkegruppers hverdag. At 1/3 av oss fryser i hjemmet, er ikke noe man raljerer over. Det er liten trøst i regnestykker som viser at vi som forbrukere har tjent 40000 kroner siden begynnelsen av 1990-tallet på at prisen har vært bestemt av markedet. For det første er det selvsagt et meningsløst regnestykke fordi man ikke kan vite hva prisen hadde vært innenfor et regulert marked. Den slags sparing er lite å leve på, og nå sier professor Lars Thue ved BI at vi snarere har tapt 5000 kroner. Jeg tror i alle fall at folk flest setter forutsigbarhet høyere enn eventuelle sparte strømpenger.

DERFOR GJENSPEILER meningsmålingene nå en uro over mangel på sikkerhet som også kan artikuleres i politiske termer, selv om det egentlig er et uttrykk for en trivialisering av politikken, omtrent som striden om barnehageprisen. Begge deler burde vi vel ha vært ferdig med i et land av energi og penger. Politikken burde gitt plass for større ting for folk og samfunn. Men for Arbeiderpartiet må dette likevel fortone seg som et mulighetenes øyeblikk. Partiet kunne jo stille seg i spissen for en opposisjonspolitikk til den rådende retningen. For selv om Arbeiderpartiet har et ansvar også for den kraftpolitikken som nå føres, så er det ingen naturnødvendighet at alt som kan markedsreguleres, behøver å bli det. Som John Gray, professor ved London School of Economics, nylig skrev i Dagens Nyheter: Den moderne verden har «alltid hatt flere økonomiske system - mange variasjoner av kapitalisme, planøkonomi og en mengde blandingsøkonomier som det ikke er så lett å klassifisere». Det lar seg gjøre å gi oss politiske valg. Og det var jo Arbeiderpartiets historiske oppgave å ta bort mest mulig usikkerhet i tilværelsen for folk flest.

VINTERENS STERKE opinionsutslag viser at folket ikke er avviklet under nyliberalismen. Derfor kaller dagens situasjon på en analyse for å etablere en opposisjonspolitikk som fortjener navnet. En slik politikk kunne både ta hensyn til leveringssikkerhet, prisstabilitet og nyskaping samtidig som den la vekt på de grønne hensynene. Den kunne ta utgangspunkt i gode og sikre offentlige tjenester uten å gå profesjonsinteressenes ærend. Den kunne slå ring om offentlige institusjoner som har fungert som lim i fellesskapet og som har vært trygghetsskapende - så som Posten. Nå er Posten i ferd med å bli en hvilken som helst marsjandisebutikk samtidig som kontorene og servicen legges ned over hele landet. Politikerne signaliserer at de både vil ha samfunnsservice og internasjonal konkurransekraft under samme logo. Men Posten er en merkevare, som nå er i ferd med å tape sin symbolske kraft. Ikke alle verdens seminarer og fargerike powerpointkurver skal overbevise meg om at det er nødvendig å rive ned slike samfunnsinstitusjoner. Her er det snakk om en trygghet som ikke kommer fram i økonomenes enkle regnskaper. Selv med lønnsomme kraftselskaper, sykehus, universiteter, kollektivtrafikk, post og søppeltømming, etterlater det Norge som et fattigere land fordi de markedsliberale reformene svekker fellesskapet.

DETTE BURDE ARBEIDERPARTIET som ledende opposisjonsparti ha brukt tida fram til neste valg til å tenke igjennom. Slik kunne partiet gjenvinne en tydelighet det har manglet de siste valgene. Men det blir det ikke noe av. For nå har partiet igjen fått EU på hjernen. I stedet for å avklare sitt syn på staten, skal partiet for fjerde gang avklare sitt syn på EU bare fordi vi har fått et gallupblaff. I stedet for å gjøre hjemmeleksa foran neste valg, reetablerer de de gamle frontene. I stedet for å sveise sammen det som har vært splittet, setter ledelsen i gang en prosess som virker lammende på tenkningen og som knapt har annet formål enn å omvende utvalgsformann Bjarne Håkon Hanssen til ja-standpunktet. Slik bygges ikke et parti som vil være et alternativ til den rådende politiske idéretningen.