Vardøs framtid

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Regjeringen høster som den sår når den utøver sin distriktspolitikk, eller mangel på sådan. Beslutningen om å nedlegge flyplassen i Vardø kan isolert sett være vel begrunnet, all den stund det er kortere vei til nærmeste alternative flyplass enn det er til flyplasser fra de aller fleste andre steder i Norge. Gode veiforbindelser og god ambulanseberedskap vil langt på vei kunne bøte på det tap det utvilsomt blir å miste sin egen flyplass.
  • Men når dette kommer på toppen av nedlegging av hundrevis av statlige arbeidsplasser i en kommune som trenger akkurat det, blir flyplassvedtaket dråpen som får begeret til å flyte over for lokalbefolkningen. Det lovstridige vedtaket som Vardøs bystyre har gjort om å nedlegge sine verv, er først og fremst et nødrop som skal gjøre landets innbyggere oppmerksomme på hva som skjer. Og oppmerksomhet har det skapt. Det har handlet mer om Vardøs problemer i riksmediene denne uka enn om Oslos.
  • Det alvorligste er imidlertid at verken regjeringen eller Vardø ser ut til å ha noen fullgod strategi for hvordan bosetting og sysselsetting kan opprettholdes. Vel er Vardø utpekt som en omstillingskommune. Men det vil nødvendigvis ta tid å erstatte offentlig virksomhet med privat næringsvirksomhet. Ingen - heller ikke i Vardø - vil mene at et samfunn kan opprettholdes ved offentlig virksomhet alene. Vanskene med å etablere ny virksomhet og nye arbeidsplasser henger selvsagt også sammen med samfunnsutviklingen generelt, med sentralisering og konsentrasjon rundt de større byene. Nærhet til store markeder er i dag viktigere enn å være en utpost mot fiender i nord. Øysamfunnet må derfor skape virksomhet som er tilpasset den geografiske beliggenheten og de naturgitte forutsetningene, som er fisk, hav og naboskap til et folkerikt naboland i øst.
  • Det er en utfordring som rikspolitikere og lokalpolitikere må ta i fellesskap. Ingen samfunn kan i lengden leve ved kunstig åndedrett. Vi har imidlertid ikke tradisjon for aktiv dødshjelp i norsk distriktspolitikk.