Våre beste menn?

Når våre beste menn ikke helt kan bestemme seg for om de skal spise pengesedlene eller bruke dem på gardiner, er det kanskje på tide å skifte idoler.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER kampdager for de aller røffeste mannfolka; fotballgutta skal knuse Bosnia i kveld, mens Kjell Almskog, ekstanksenteren til det absolutt mest private næringslivet, har fått avslørt triksene fra toppoppgjørene sine i bokform. Landslagsstjernene og næringslivets solospillere har allerede i flere år vært på samme lag. De er folkets favoritter og vinner de fleste avstemningene om hvem nordmenn helst vil likne. Til sammen er de fortellingen om vår tid, og da er det grunn til å høre etter enten de krever 600 000 kroner i kompensasjon for tapet av gardiner eller slår i hjel en frikveld på treningssamling med å spise hundrelapper ved bardisken.

FØRST EN presisering: Historien om fotballstjernen som spiste penger for å imponere kompisene sine, er et par år gammel. Det er også minnene om landslagsspillerne som brukte pressetreffene til å kaste frukt på hverandre. Før EM-kvaliken startet i høst, nøyde dagens unge stjerner seg med å fortelle om hvordan den felles prompehumoren lyste opp landslagstreffene. Under denne samlingen er det triksekonkurranse som gjelder, med bar rumpe som straff for taperen. Bare litt guttemoro, altså. Ekstanksenter Almskog er ikke uventet litt mer tekkelig. Han hadde svøpt inn sitt Kværner-hus i London i gardiner for nær én million og ville gjerne ha stoffet tilbake da han måtte flytte ut. Nå står han like avkledd som resten av våre beste menn.

FOR DET var en gang da vi hyllet fotballidolene våre med en sang med denne betegnelse. Til og med uten ironi. Fotballandslagets sensasjonelle framgang på 1990-tallet var nasjonsbyggende. De ga identitet til det å være norsk på samme måte som Kjell Inge Røkke, Kjell Almskog og deres med- og motspillere i den øverste næringslivsligaen ga ny glans til det å lykkes med penger. Da Almskog ble hentet fra en utenlandsk karriere for å redde den gamle norske giganten Kværner, ble nettopp ryktet om trøkket hans møtt med forventning. Han var den tøffeste av de tøffe. Når all denne manndommen nå viser seg å være tyllet inn i de deiligste gardinstoffer, er det kanskje på tide å se mer kritisk på hvilke verdier våre beste menn gir oss.

DET ER lettest å starte på fotballbanen, der resultatet måles i kampfakta og tabell. Forrige VM-kvalifisering ble en fiasko for Norge til tross for at de store norske stjernene tilsynelatende levde stadig større liv. Trener Nils Johan Semb klarte aldri å utnytte spillernes egen suksess til lagets beste. På banen så det ut som om den enkeltes individualitet ble viktigere enn fellesskapet, og den norske måten å spille på forsvant i kompromisser. Det norske fotballandslaget var ikke lenger en enhet bygd på felles forståelse av effektiv fotball. Enkeltspillernes behov ble prioritert, og borte var både Drillo-mirakelet og norsk suksess.

IRONISK NOK kom omslaget sist helg da trener og spillere vendte tilbake til den mest tradisjonelle Drillo-fotballen med ni mann i forsvar, ballen forært til motstanderne, og tankene konsentrert om å utnytte de få snarveiene som fantes til norsk suksess. Måten vi vant på i Romania og hele høstens debatt om fotballandslagets ferdigheter, starter i beste fall en diskusjon i landslagsmiljøet. Når prompehumoren er oppbrukt og buksene trukket opp: Hva er det egentlig våre beste fotballmenn vil stå for? Hvilke verdier har de lyst til å prege samfunnet med når de entrer den nasjonale scenen rundt hver eneste landskamp? Et par av spillerne har allerede gitt bedre svar enn resten av gjengen. Det er lov å bruke hjernen og hjertet selv om fotballspillerne er betalt for beina.

DET GJELDER for flere enn gutta på Ullevaal. Fortellingen om våre beste menn er fortellingen om oss. Noe av den leses på skattelistene, noe på tidenes største fellesbudsjett som tilsynelatende ikke dekker den enkeltes behov, og noe på Fremskrittspartiets eksplosive framgang. Til sammen blir det mange verdivalg som det går an å løse på annet vis enn å gjemme seg bak gardiner eller vise rumpa til resten av folket.