Våre egne atomvåpen

Den tyske kansleren Gerhard Schröder gjør det. Canadas statsminister Jean Chrétien gjør det. Nå er det på tide at også statsminister Kjell Magne Bondevik snakker høyt om NATOs atomvåpenpolitikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I fjor høst stilte Tysklands nye utenriksminister Joschka Fischer spørsmål ved om NATO fremdeles skal forbeholde seg retten til å bruke atomvåpen først i en krigssituasjon. Da trodde mange at USAs sterke aversjon mot i det hele tatt å diskutere dette, ville legge saken død foran alliansens 50-årsfeiring i april.

  • Slik er det ikke blitt. Da Schröder og Chrétien møttes i Bonn i slutten av januar, gikk begge inn for en åpen diskusjon rundt trusselen om å gjengjelde et angrep ved å bruke atomvåpen. Denne politiske trusselen ble utformet da det fremdeles var fare for at sovjetiske tanks skulle rulle over det europeiske kontinent på vei mot vest. Det tysk-kanadiske initiativet betyr at NATO tvinges til å tenke høyt om sin atomvåpenpolitikk når alliansens arbeidsprogram nå skal fornyes.
  • Dette betyr igjen at den norske regjeringen, som snakker klart og tydelig i Stortinget, i FNs hovedforsamling og ved Nedrustningskonferansen i Genhve om å skape en atomvåpenfri verden, har en ny sjanse til å vise at den mener alvor med sine fine ord. NATO er faktisk det eneste internasjonale forum der vi kan stille krav om genuin vilje til atomnedrustning til oss selv og vår egen militærallianse, ikke bare til alle andre. I NATO bekjenner Norge seg imidlertid fortsatt til tesen om at kjernefysiske våpen utgjør et genuint tilskudd til europeisk stabilitet og sikkerhet. Våre prinsipper for internasjonalt samkvem har en tendens til å oppløses i et syrebad av pragmatisme så snart de berører forbindelsene til USA.
  • Da Fischer kom med sitt første utspill om NATOs atomstrategi, ble det straks bagatellisert av utenriksminister Knut Vollebæk, av Høyre og av Arbeiderpartiet. De har alle rett i at NATOs atomstrategi bare er ett av elementene i en helhetlig politikk for nedrustning og ikkespredning. Likevel var det forhastet å henfalle til sedvanlig transatlantisk konsensus før forslaget var ordentlig gjennomdrøftet.
  • I forrige uke fortalte president Clintons tidligere nedrustningsrådgiver, ambassadør Thomas Graham, norske myndigheter og forskere at NATOs atomstrategi er noe mer enn en bagatell. Graham påviste at trusselen om førstebruk av atomvåpen også truer det skjøre byggverket rundt den livsviktige internasjonale avtalen om å hindre spredning av kjernefysiske våpen. - Den politiske verdien av kjernefysiske våpen må reduseres dersom ikkespredningsavtalen skal lykkes. Språket i NATOs strategiske konsept fra 1991 stammer fra den kalde krigens tidligste år. Det høyner den politiske verdien av atomvåpen og motarbeider avtalen om ikkespredning, sa Graham.
  • Graham hadde følge til Norge av general Lee Butler. Butler hadde den militære kommandoen over USAs strategiske atomvåpen under Golf-krisen. Da brukte amerikanerne utad doktrinen om ikke å utelukke et atomangrep dersom Saddam Hussein ville slå til med biologiske eller kjemiske våpen. Men internt så Butler og hans offiserer at en slik strategi verken politisk, militært eller moralsk kunne forsvares. Denne konklusjonen er svært viktig, fordi det i USA - og selv langt inn i norske forskningsmiljøer - hersker en oppfatning om at atomvåpen virker avskrekkende mot røverstater med forbudte våpenarsenaler.
  • Den norske regjeringen kan ikke stilltiende akseptere at fiendebildene reformuleres for å opprettholde gamle doktriner. I Los Angeles Times påpeker den tidligere CIA-sjefen Stansfield Turner at konvensjonell militær overlegenhet er mer enn godt nok som avskrekking mot forbudte våpen, og at det å svare med atomvåpen uansett er ute av enhver proporsjon. Også Turner krever at doktrinen om førstebruk forlates.
  • Graham, Lee og Turner er smittet av det vi på norsk kan kalle Willoch-syndromet - gamle menns evne til fornuftig og rasjonell tenkning når de høye posisjoner er forlatt. Det vil styrke Bondeviks, Vollebæks og KrFs troverdighet og profil dersom de bruker sin innflytelse før det er for seint.