Våre nye herskere

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nordmenn er et tillitsfullt og godtroende folkeferd. Vi stoler så mye på staten, politiet og domstolene at et flertall glatt vil gi myndighetene lov til å oppheve rettsstatens grunnlag hvis terror truer. Et flertall mener det i en slik situasjon er greit med telefonavlytting, tilfeldig ransaking og forvaring uten noen rettslig beslutning. I en undersøkelse foretatt i 33 land (The International Social Survey Programme) i 2006 befinner nordmenn seg på Europa-toppen når det gjelder villighet til å gi myndighetene utvidede fullmakter ved mistanke om et nært forestående terrorangrep. Det er kanskje ikke så rart i et land hvor politikk i økende tempo omskapes til juss. Glem Stortinget og regjeringen. Nå er det domstolene som gjelder.

Mens samfunnets øvrige autoriteter er i tilbakegang eller forfall, gjør jussen store klyv framover og erobrer nytt land hver dag. I dag finnes bare måtelig med respekt for de politiske myndigheter. En uniform skaper ikke noen automatisk form for ærbødighet, og lærerne liker å omtale seg som mobbeofre. Bare en liten minoritet tar kirkens selvhøytidelige autoritet på alvor. De som er troende velger i dag sin egen gud og utstyrer ham med de egenskaper de synes passer. Denne utviklingen betyr at domstolen står igjen som den eneste instans i vårt samfunn som tydelig skiller rett fra galt, til dels med betydelig konsekvens fordi den forvalter tvangsmidler. Det vi ser er at justisvesenet i økende grad overtar forvaltningen av samfunnets etiske og politiske grunnlag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Maktutredningen konkluderte med at rettsliggjøringen er den kraftigste politiske endringskraften i vår tid. Samtidig bringer globalisering og innvandring oss i stadig tettere kontakt med andre kulturer og normer. Verdispørsmål er i ferd med å erstatte tradisjonell interessepolitikk som kilde til konflikter her hjemme. Dette gjenspeiles i saker som kvotering av kvinner, urfolks rettigheter, ytringsfrihetens grenser, religionens privilegier, religionskritikkens nødvendighet og hijab i politiet og i skolen. Alt dette er politikk med en sterk juridisk slagside.

Vi lever i markedsstatens tidsalder. Selv finanskrisen synes ikke å rokke ved det. Alle tiltak og pakker har som formål å gjenopprette tingenes tilstand, ikke forandre dem på noen grunnleggende måte. Et av markedsstatens viktigste kjennetegn er rettsliggjøringen. Den er grunnleggende fordi jussen er det instrument som brukes for å omdanne politiske prosesser som krever mobilisering og aktivisme, til rettigheter og kontrakter. Stadig større områder og flere detaljer blir regulert av lover og direktiver. Resultatet er at domstolene øker sin beslutningskompetanse på bekostning av politiske organer. Utviklingen fyres opp av at politiske og økonomiske interesser i økende grad formuleres som rettskrav. I dag er lovboka den naturlige endestasjon for politiske krav og reformer.

Det var kampen for menneskerettighetene, altså striden mot tortur, vilkårlig fengsling og statlige overgrep mot enkeltmennesker, som ga rettsliggjøring av politikkens dens opprinnelige og normative kraft. Siden er rettighetspakken gradvis utvidet til å omfatte økonomiske, sosiale og kulturelle spørsmål. Nå inneholder den likt og ulikt fra norske og utenlandske rettskilder og har for lengst mistet sitt opprinnelige, humanistiske ankerfeste. Lederen for Maktutredningen, professor Øivind Østerud, har pekt på hvordan dette gir et utvidet spillerom for rettsskapende tolkning, slik at skillet mellom lovgivning og lovfortolkning blir utydeligere.

Dette skyldes vagt formulerte konvensjoner og rettighetslover, ikke minst det store innslaget av grunnrettigheter som strider mot hverandre og hvor domstolene må vekte den relative betydningen av dem. I en rekke sentrale saker har ytringsfrihet stått mot personvern, likestilling mellom kjønn mot frihet for religiøse grupper til å diskriminere mellom kjønn, individuelle likhetskrav mot grupperettigheter osv. Dette går til kjernen av rettstilstanden i det flerkulturelle samfunn, og det er all grunn til å tro at konfliktene mellom motstridende rettighetsforestillinger snarere vil bli skarpere enn mildere. Med økende rettighetsfesting vokser også rommet for en kreativ, rettsutviklende tolkningsstil med store politiske konsekvenser, hevder Østerud.

Rettsliggjøring betyr at vi gradvis skaper en mer juridisk verden der lover, forskrifter, regler, kontrakter og avtaler danner rammeverkene rundt våre liv. Vi venner oss til at rettigheter og rettferdighet er noe som står på et papir og som best kan fortolkes av spesialister. I EU-lovgivningens skygge er lover og regler ikke lenger et politisk spørsmål. Politikkens muligheter er i stedet blitt et rettslig spørsmål.