Våre nye krigere

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NORGE FØRER KRIG og fremmer fred. Vi vet at norske våpen kan drepe, men foretrekker å tro at de er redskaper for sikkerhet, sosial utvikling og kvinnefrigjøring. Det har vist seg både i Kabul og i Kabelvåg. Slike skjøre sannheter blir ikke lenger utfordret. Tvert imot er tildekkingen blitt så selvfølgelig at styrende politikere kan bruke den likegyldige tausheten som svar. Da Jan Egeland (NUPI) og Mariano Aguirre (NOREF) stilte spørsmål om Norges forhold til bruken av tortur i krigen mot terror, møtte de en vegg av taktisk taushet. Brannfakkelen ble kvalt med en bøtte kaldt vann. Da magasinet Ny Tid reiste spørsmål om hvor mange afghanere norske styrker har tatt livet av, svarte de fleste politikerne at de ikke var interessert i slike tall. Olav Akselsen (Ap) sa at slik informasjon bare ville gi feil fokus.

NÅR EN NORSK skarpskytter i Afghanistan sender en drepende kule 1300 meter mot det levende målet, skjer det på oppdrag fra våre politiske myndigheter. Handlingen er bare legitim fordi den er forhåndsgodkjent av Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Kristin Halvorsen. Politisk er det problematisk at denne livsviktige ansvarligheten lett kan skygge for et annet og hyggeligere bilde av Norge: Vår rolle som fredsnasjon og bistandskjempe. Derfor dysses krigen ned, eller den pakkes inn i myke begreper og mål. Denne kortsiktigheten har en pris fordi den svekker krigføringens politiske begrunnelse og forankring. Like viktig er at den åpner et rom for utviklingen av en profesjonell krigerkultur i forsvaret. Det handler om et skifte av identitet som kan få betydelige konsekvenser. Foreløpig drøftes dette bare av offiserer og en håndfull forskere.

FRAMVEKSTEN AV en ny type krigerkultur, er ingen påstand, men en villet utvikling. Ifølge tidligere forsvarssjef Sverre Diesen må det norske forsvaret ikke bare moderniseres når det gjelder materiell og organisasjon, men også gjennomgå et psykologisk og kulturelt hamskifte. Det dreier seg om utvikling fra et typisk militsforsvar forankret i høye idealer, til en kultur bygget på en sterk profesjons- og avdelingsidentitet. Dette synet er også nedfelt i «Forsvarets fellesoperative doktrine», en murstein som beskriver forsvarets operative virksomhet. Endringen betyr ikke at båndene til resten av samfunnet skjæres over, men at tyngdepunktet forskyves fra sivile verdier til dyder som er typiske for krigerkulturen som stridsmoral, lydighet og mot. Den norske militære deltakelsen i konflikter i fjerne land, er i seg selv blitt en begrunnelse for en sterkere vektlegging av den profesjonelle soldatidentiteten. General Diesen minner om at «livet nå skal risikeres for saker som et flertall av befolkningen kanskje er nokså likegyldige til, og godt kan greie seg uten».

DE TRE FORSKERNE Håkan Edstrøm, Nils Terje Lunde og Janne Haaland Matlary drøfter denne utviklingen i boka «Krigerkultur i en fredsnasjon». De peker bl.a. på at det finnes en voksende kløft mellom verdiene i den sivile og den militære sfæren. På den ene siden blir det sivile samfunnet stadig mer preget av personlige rettigheter, forebygging av risiko og lindring av lidelse. På den andre siden har de nye krigerne tatt spranget fra kløvkompaniet i Indre Troms til de støvete landeveiene i Faryab-provinsen der Taliban og lokale opprørere planter sine bomber. Den typiske norske soldaten er ikke lenger den vernepliktige hjemlandsforsvareren, men en vervet profesjonell med avansert utstyr.

DET BETYR OGSÅ at det militære profesjonsfellesskapet i økende grad overtar det nasjonale fellesskapets rolle som moralbærer. Tidligere ble forsvarets legitimitet sikret ved at mannskaper og organisasjon gjenspeilet samfunnets normer og utviklingstrekk. Det passet bra for et invasjonsforsvar, men oppfattes som mindre brukbart for spesialstyrker og vervede som slåss mot en nesten usynlig fiende. Vernepliktens svekkede betydning understreker denne utviklingen. Riktignok bruker regjeringen store ord om vernepliktens betydning, men realiteten er at den har fått et sterkt endret innhold. Trolig er det bare et spørsmål om tid før forsvarsledelsen får sin vilje. Den vil ha de vernepliktige som en slags genbank der offiserene kan trekke ut framtidas profesjonelle og spesialiserte soldater, mens de øvrige overføres til Heimevernet etter en kort utdannelse.

DET ER EN NØYE sammenheng mellom den nye krigerkulturen og regjeringens aktive utenrikspolitikk. Den handler om det som kan kalles Norges stemme, altså å gjøre landets til en interessant samtalepartner for de tunge maktene. Det medfører et stort register av virkemidler: Fredsdiplomati, omfattende gaver og bistand samt fleksible og spesialiserte militære enheter. Dette krever en tydelighet når det gjelder politisk styring og mål som ikke er til stede i dag.