Vårens oppgjør

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vårens lønnsoppgjør vil bli en krevende oppgave for aktørene som er involvert. For det første er presset i arbeidsmarkedet så sterkt og forventningene om skikkelige lønnspåslag så store at alle

parter vil ha sin fulle hyre med å lande på et resultat som økonomien tåler over tid. Blir lønnsoppgjøret for dyrt, vil det føre til økt prisstigning og økt press på renta, noe som igjen vil skade norsk næringslivs konkurranseevne og låntakeres realøkonomi. Den kortsiktige, tilsynelatende vinninga, vil med andre ord gå opp i spinninga, og dermed er grunnlaget lagt for en hard landing etter mange års høykonjunktur.

Dette har selvsagt våre største organisasjoner

og Finansdepartementet klart for seg. Derfor

viser eksempelvis LO-leder Roar Flåthen til AFP-ordningens framtid som det viktigste og vanskeligste punktet i årets oppgjør. LO krever en avtalefestet pensjonsordning som er minst like god som dagens og utelukker ikke at kravet kan utløse streik, dersom det ikke imøtekommes. Det vil det etter alt å dømme gjøre, riktignok etter mye strid og larm. Og når arbeidstakerne kan hevde at de har vunnet slaget om den viktige førtidspensjonsordningen, vil lønnskravene komme i annen rekke. AFP-slaget er altså nøkkelen til å få et relativt

moderat oppgjør. Selv om regjeringen må punge

ut mer enn den i utgangspunktet har tenkt for å finansiere AFP, er det kostnader som vil strekke seg over lang tid. Dessuten er alternativene til å imøtekomme LOs krav verre: En LO-ledet streik mot den rødgrønne regjeringen ett år før det viktige stortingsvalget i 2009.

I offentlig sektor vil AFP-spørsmålet få mindre betydning etter at LO, NHO og staten har lagt malen. Der er selve lønnsspørsmålet mer presserende ettersom ansatte i stat og kommune alltid sakker akterut lønnsmessig i langvarige høykonjunkturer. Mest trolig vil lærerne få et brukbart oppgjør ettersom «alle» nå vi satse på skole.