Vårens vakreste

Tidligere riksmeklingsmann Reidar Webster anslo et skikkelig hovedoppgjør til et personlig vekttap på fem kilo.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR FAGFORENINGSLEDERE skal være riktig festlige, kaller de lønnsoppgjør for «vårens vakreste eventyr». Særlig når oppgjøret i utgangspunktet kan se kronglete ut. Og det gjør det i år. På et vis. Det kan bli vanskelig for dem som er vant til å ha regien å få det som de vil. Det forutsetter at aktørene spiller sine roller som de skal, og så troverdig at motspillere og publikum opplever konflikter, trusler og forhandlinger som reelle. Men når aktørene er mange og har ulike interesser, må vi regne med noen ukontrollerte utblåsninger.

IDAG BEHANDLER LOs sekretariat retningslinjene for årets hovedoppgjør. Kanskje vil de ikke inneholde så mye nytt. Vi vil få høre om det ufravikelige kravet om «videreføring av Avtalefestet pensjon (Afp)». Det vil LO stå beinhardt på, og det blir Fellesforbundets oppgave å få gjennomslag med hjelp fra statsministeren. Nå har Kjell Bjørndalens motpart, Stein Lier Hansen i Norsk Industri, sagt at også arbeidsgiverne ønsker en videreføring. Og når vi vet at Stoltenberg ikke har kommet langt nok i sin tenkning om hva slags førtidspensjonsordning som skal erstatte Afp, må vi regne med at den saken er i boks. Det gjenstår bare litt brevveksling.

DET SKAL HELLER ikke mye til å innfri det forventede kravet om «reallønnsvekst for alle grupper» når prisstigningen er på 1 prosent. «Mest til kvinner og lavlønte» er verre, men når utgangspunktet er lavt, er heller ikke det et uoverstigelig problem. En vanskelig nøtt blir «obligatorisk tjenestepensjon», altså et krav som alt er innfridd. Med virkning fra 1. juli i år skal alle arbeidstakere som ikke tidligere har hatt tjenestepensjon bli tilsluttet en slik ordning. Problemet er hvem som skal betale regningen. Arbeidstakerne vil dytte den over på arbeidsgiverne og omvendt. I Fellesforbundet, som skal først ut, har de aller fleste tjenestepensjon fra før. Derfor vil ikke en ny pensjonsordning koste så mye. Og derfor godtar Kjell Bjørndalen at utgiftene til ordningen tas som en del av ramma. Men for Handel og kontor og Hotell og restaurant, som kommer seinere til forhandlingsbordet, vil tjenestepensjonen koste mer, siden de færreste har en slik ordning fra før. Der vil arbeidsgiverne si: dyr pensjon betyr mindre lønn. Og så kan bråket være i gang. Riksmeklingsmann Svein Longva vil få en stri vår. Hans forgjenger, Reidar Webster, anslo et skikkelig hovedoppgjør til et personlig vekttap på fem kilo.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SMÅTT OM SENN rykker partene i offentlig sektor inn på scenen. Jan Davidsen i Fagforbundet har krevd 20 000 kroner i økt lønn for sine medlemmer i kommunesektoren. Hvis kravet omfatter alle 285 000, blir summen nøyaktig 5,7 milliarder kroner, like mye som regjeringen skrytemilliarder til kommunene. Davidsens motpart, Kommunenes Sentralforbund (KS), har selvsagt andre planer enn å la milliardene gå ut i økt lønn.

KS ER ALT i strid med lærerne som vil slåss til siste kvinne for beholde sine gamle, sentralt avtalte arbeidstidsordninger og at lønnsnivå skal avspeile utdanningsnivå. KS vil ha mer fleksibilitet. Når det gjelder lønn, har lærerne vært de siste oppgjørenes vinnere. Etter at kommunene overtok forhandlingsansvaret for lærerne , er lærerne dessuten blitt «høytlønte» i et hav av lavlønte. Selv føler de seg imidlertid alt annet enn høytlønte. Se derfor ikke bort fra en lærerstreik.

OG SÅ HAR Akademikerne raslet med sablene på vegne av sine medlemmer i staten. Etter at store virksomheter som Telenor, Posten, Vinmonopolet, Mesta, Avinor etc er skilt ut som egne aksjeselskaper, er den gjenværende staten blitt «akademisert». Den består av jurister i forvaltningen, forskere på Universiteter etc. Og i ei tid med vekst og fart og forskning i næringslivet blir det rift om denne arbeidskraften. Det gir Akademikerne gode kort. Mange av deres medlemmer er etterspurt. Derfor vil de forhandle alt lokalt. Der har de mest å hente. De andre hovedorganisasjonene har ikke fullt så etterspurte medlemmer og vil derfor ha det meste avtalt sentralt.

FOR DE INVOLVERTE er alle disse småkrigene et fascinerende levebrød. De krever profesjonalitet, styrke, mot, list, strategiske og taktiske evner, politisk ferdighet, erfaring og overblikk. Hærførerne utøver makt og oppnår konkrete resultater. Det er derfor de går igjen de samme aktørene, år etter år. For dem er dette et vakkert eventyr.