Varm vinter venter

Regjeringens popularitet stuper. Samtidig stiger strømprisen, bensinprisen, rentene og kanskje skattene. Det blir en varm vinter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NORGE GÅR så det suser. Alle sier det. De som teller opp private og offentlige kasser kan melde om svulmende resultater. Kraftselskapene gnir seg i hendene i takt med at vannstanden i magasinene synker og prisene stiger. Oljeselskapene tror de høye prisene er kommet for å bli, og melder om rekordoverskudd. Skipsrederne kan oppfylle sin historiske rolle som krigens og imperialismens fraktemenn - til stadig bedre rater. Det er gode tider for Norge fordi det er dårlige tider for store deler av verden. I utgangspunktet skulle det være lett å styre Norge nå. I et kortsiktig perspektiv trengs det knapt ei hånd på rattet. Det kan raskt endre seg.

MØRKEMENNENE er allerede på plass med dystre spådommer. VG har regnet ut at husholdningsutgiftene kan stige med inntil 19 000 kroner neste år som følge av høyere priser på strøm og bensin, renteøkning og økede skatter. I industrien omsettes vinterstrømmen allerede for priser som er nesten dobbelt så høye som under den såkalte krisevinteren 2003. Treforedlingsbedriften Larvik Cell har allerede permittert alle ansatte som følge av kraftprisen og seniorrådgiver Geir Høibye i NHO sier det kan bli behov for kriseløsninger til vinteren. Det kan innebære mobile gasskraftverk og i verste fall strømrasjonering.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NÅR ALLE roper alarm, kan det ofte være lurt å tenke seg om. Det er sjelden ulven som venter bak hjørnet. Dens mulige eksistens skal bare skape oppmerksomhet. Som regel handler det om en politisk dagsorden, i dette tilfellet ønsket om en massiv utbygging av landets energiproduksjon. Arbeiderpartiets energipolitiske talsmann, Tore Nordtun, mener prisene må presses ved å øke energiproduksjonen med tilsvarende atten Alta-kraftverk. Regjeringen vil hindre kraftkrise i Midt-Norge ved å åpne for gasskraftverk i Skogn hvor CO2-rensing er utsatt på ubestemt tid. At dette er et brudd på det viktigste miljøløftet i Soria Moria-erklæringen, er det nok flere enn Natur og Ungdom som mener.Ikke minst reiser det spørsmål om varigheten av det andre store miljøløftet: varig vern av Vefsna-vassdraget. En begrenset utbygging der kan gi energi nok til å redusere el-importen med over 20 prosent.

HVORFOR ER det i denne situasjonen så få som sier det som så mange vet: At det grunnleggende problemet ikke er for lav produksjon av energi, men at vi bruker for mye? Årsakene til det er selvfølgelig politiske og økonomiske. En effektiv energi- og klimapolitikk vil innebære endringer i livsstil, økonomi og forbruk de færreste politikere vil ta ansvaret for. De er varig skremt av styrken i protestene hver gang strøm- eller bensinprisen øker, og har sjelden noe å stille opp når Frp krever avgiftslettelser. Rystelsene regjeringen Bondevik ble utsatt for under «kraftkrisen» i 2003 er det ingen som glemmer med det første.

DENNE VINTEREN står regjeringen overfor et trehodet troll med påskriftene strøm, bensin og renter. På hver sin måte representerer de noen typiske drag i norsk politikk. Strømprisen skal være lav i et land med kalde vintrer og mektige kraftverk. Siden elektrisiteten kom til folks boliger, har nordmenn hatt et større privatforbruk enn noe annet folkeslag. Det er vår rett. Oppfatningen av bensinprisen er av nyere dato, men logikken ganske lik: I et land med stort overskudd av olje og gass må denne fordelen overføres og oppleves av folket. I hvert fall av hensyn til distriktene. Rentekravet henger sammen med den særnorske sparingen i egen bolig. Som kjent er vi det eneste land i verden hvor folk måler avstanden til naboen i steinkast. Vi kvittet oss med husmannsvesenet for mer enn hundre år siden, og vil ikke ha det tilbake. Bare New Zealand har flere selveiere i boligsektoren.

SLIK HANDLER regjeringens utfordring om mer enn prosenter eller kroner og øre. Framtredende økonomer tror f.eks. ikke at husholdningene vil gå på store smell neste år. Men slik rasjonalitet er ofte på siden av politikkens røtter og følelsesmessige innhold. Symboler kan telle mer enn realiteter. Dette skaper redsel for det som kan utfordre eller som er langsiktig. Ikke på noe område er det mer synlig enn i miljøpolitikken. Der trenger det seg fram et rollebytte: Når politikerne ikke våger å utfordre folket, må folket stille krav til politikerne.