Varmen ved julegryta

Fattigdommen er på retur ute i verden, men hos oss har man gjenoppdaget den som et lite, men standhaftig problem.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I DISSE DAGER

kan vi knapt gå forbi et tent juletre uten å treffe på julegryter og pakkeinnsamlinger til verdig trengende. Fra skingrende høyttalere lyder julesangen om «en fattig jomfru satt i lønn», og i gymsaler og aulaer spilles eller leses juleeventyret over alle juleeventyr, H.C. Andersens «Den lille pike med svovelstikkene» som fattig og forfrossen tenner sin eneste kapital på jord, fyrstikkene, for å unne seg en siste glede før døden befrir henne for denne verdens ondskap. Og tårene spretter og gjør oss varme om hjertet: En tier i pappbegeret til stoffmisbrukeren på hjørnet, en pakke med velbrukte, men rengjorte klesplagg til Frelsesarmeens juleinnsamling - før vi følger samfunnsøkonomenes råd om å la kasseapparatene gå varme for nytt skiutstyr, skjorter, slips, hansker - kjole, pels, sko.

NORGE ER DET

landet i verden som har størst velstand og minst fattigdom. I motsetning til ellers i verden er vår fattigdom så lite omfattende at den var nesten glemt, og vi oppdaget den ikke før vi på 1990-tallet begynte å få tiggere på gatehjørnene. Fattigdom var noe som ble utryddet med velferdsstatens sosiale ordninger og hele folket i arbeid. Det var hovedinnholdet i fortellingen om 1900-tallets Norge - fra fattigdom for et flertall av nordmenn til nesten total utrydding av fattigdom. I 1979 kunne statsminister Odvar Nordli erklære at «Det er for første gang i dette lands historie (...) at vi kan si bestemt at fattigdom og sosial nød er blitt utryddet». Staten gjennom politikken hadde så å si jaget fattigdommen på dør. Men demonen var slett ikke død. 20 år seinere kunne pensjonisten Odvar Nordli igjen la sin røst lyde: «Det er en skam at vi har sytti tusen fattige barn her i landet.» Dermed satte han tonen for valgkampen i 2001 der nettopp fattigdommen igjen dukket opp som politisk sak. I 2002 kom regjeringen Bondevik med sin tiltaksplan for å bekjempe den nyoppdagede fattigdommen.

PLANEN HAR VÆRT

til behandling i Stortinget og er sendt tilbake til regjeringen fordi sosialkomiteen ikke var fornøyd. Det i seg selv er jo et vitnemål om at ønsket om «å gjøre noe» er utbredt blant både velgerne og deres representanter. Det er svært marginale grupper vi snakker om når fattigdomsbegrepet nå tas i bruk, kanskje 100000 eller vel så det. De færreste av dem er aktive velgere, så politikerinteressen er ikke motivert av det. Derimot er det en stor velgerskare som har sin profesjonsinteresse i kampen mot fattigdommen - sosialarbeidere av forskjellige kategorier, forskere og utredere. Nå skal de finne ut hva som er årsaken til at piken med fyrstikkene er så fattig, de vil finne ut hvem som mottar de rene klærne, for å sitere FAFO-forsker Ivar Lødemel som under et seminar på Høgskolen i Oslo nylig bidro til starten på et omfattende forskningsprogram med raus regjeringsstøtte.

VI STÅR OVERFOR

en tung sosial lov: Jo mindre fattigdommen er, desto vanskeligere er det å redusere den. Ifølge forskerne må den postmoderne fattigdommen søke forklaring i hvert enkelt individ og ikke i generelle samfunnsforhold. Derfor er det ikke tilstrekkelig å sette inn en milliard og tro at problemet er løst. Er du straffedømt, er det opp til arbeidsgiveres toleranse om du får jobb til å leve av. Og denne toleransen er blitt mindre bl.a. fordi vi har et mer krevende arbeidsliv. På skolen er ikke lærerne gode til å håndtere hjemmesvikt. Moderne liv er en lang rekke overganger, fra skole til arbeidsliv, fra arbeid til arbeidsledighet, fra enslig til ekteskap til skilsmisse. Noen greier ikke overgangene, men det er individuelle årsaker til det. Derfor er fattigdommen ikke lett tilgjengelig for politikk. Og likevel vil vi så inderlige gjerne hjelpe også de siste to prosentene.

POLITIKERNE SETTER

sin lit til klassiske tiltak, bl.a. å få enda flere i arbeid. Forskerne, som er langt mer pessimistiske, mener at ekspertene mangler den nødvendige kunnskapen for å lykkes med slike tiltak. Legene vet ikke hvordan de skal hjelpe narkomane. Andre er for dårlige til å helbrede alkoholisme eller hindre spillegalskap og tøffe skilsmisser. Og kredittkort skaper gjeldsslaver, minner Arena-forsker Kåre Hagen oss om. Utfordringen til både regjeringen og de ekspertene den søker råd hos er: Hvordan inkludere også den lille minoriteten som det ikke er mulig å få inn i arbeidslivet? Er tida inne til å tenke i retning av en garantert minsteinntekt - en borgerlønn? Eller ønsker vi egentlig å ha julegrytene i adventstida til å varme våre hjerter?