Varslet avisdød

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • De store aviskonsernene er i ferd med å forlate sin tradisjonelle motstand mot å bruke gratisaviser som våpen i krigføringen, konstaterer Dagens Næringslivs mediekommentator i forbindelse med flere nyhetsoppslag om Orkla og A-pressens svært så håndfaste flørt med gratisaviser. I Oslo utgir Schibsted Avis1, og har demonstrert for all verden at prinsippene ikke stakk særlig dypt når markedet for gratisaviser åpnet seg. Nå viser Orklas framstøt i Sarpsborg og A-pressens varslede skifte av strategi at også disse to konsernene er rede til å redusere sine publisistiske idealer til tomt prat.
  • Alt dette skjer uten særlig offentlig debatt. De tre konsernene eier jo de fleste av avisene der debatten naturlig hører hjemme, og stimulerer neppe sine redaktører til å angripe uvesenet. Dessuten kan ikke norske medier skryte på seg evnen til å føre viktige strukturdebatter, opptatt som vi er av å speile og skape døgnets agenda.
  • Det er en trist og farlig utvikling vi nå ser begynnelsen på. En mediekrig med gratisaviser som våpen vil utarme det norske avismangfoldet. Tradisjonsrike aviser med en bunnsolid publisistisk begrunnelse for å komme ut vil bli utfordret av gratisaviser som bare kjenner eiernes resultatkrav.
  • Men krigen er så vidt begynt, og i det ligger det et lite håp. Orkla, A-pressen og Schibsted har et stort ansvar for at den ikke utvikler seg til et ødeleggende felttog mot det norske avismangfoldet.
  • Samtidig med de mektige mediekonsernenes strategiendring arbeider det regjeringsoppnevnte dagspresseutvalget med avisenes rammevilkår. Det burde ligget håp i dette, men vi er dessverre redd for at utvalget blir nok et eksempel på medieutredninger som gir gårsdagens svar på morgendagens problemer. Et pliktløp, som Norsk Journalistlags leder, Olav Njaastad, kaller det etter et forsøk på dialog med utvalget. At utvalgsleder Hallvard Bakke med ujevne mellomrom demonstrerer forakt og uvitenhet når han beskriver store deler av norsk presse, viser da også en mediepessimisme som neppe er det beste våpen når krigen om norsk dagspressestruktur skal utkjempes.