De sier nesten alltid det samme etter drapet. Familie, naboer og venner skjønner det ikke. Ikke han, han var da så snill, en omsorgsfull far, oppmann på fotballaget, en god kollega. Men innen rettssaken, hvis det kommer til det, dukker det opp andre historier om en kontrollerende og sint mann og en kuet og redd kvinne, som kanskje endelig hadde begynt den tunge prosessen det er å gå fra ham. Når de får tenkt seg om, har de alle visst hva som foregikk, men har ikke grepet inn.

De 72 kvinnene som er drept her i landet av sine kjærester, samboere og eksmenn siden 2000 er historien om varslete drap. Som regel får de liten oppmerksomhet i mediene, med mindre drapet er begått på en oppsiktsvekkende måte. De blir stående som uforklarlige enkelthendelser, som om døden har rammet tilfeldig på en motorvei. Ved å samle de drepte, som VG fortjenstfullt gjorde denne uka, oppdaget nordmenn med sjokk at vi er i verdenstoppen når det gjelder slike drap. 72 drepte kvinner på syv år. Det er mer enn et drap i måneden og ville under alle andre omstendigheter blitt kalt en drapsbølge. Likevel har ikke alarmen gått. Folk tar ikke til gatene i protest. Vi hører høflig på Tove Smaadahl i RedaksjonEn i den årlige debatten om temaet, en debatt som de senere åra stadig har endt i en fruktløs krangel om begrepet æresdrap, og om hvorvidt det er verre om kvinner blir drept på grunn av ære, eller på den norske måten. For ordens skyld, to av tre drap ble begått av menn med norsk bakgrunn. Bare en av ti slike drap begås av kvinner, ifølge Per Isdahl i Alternativ til Vold.