Vårt ansvar for Algerie

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • For 39 år siden formulerte lyrikeren Georg Johannesen helt presist konflikten mellom det kollektive ansvar og den allmenne maktesløshet i forhold til den algeriske tragedien: «Når de torturerer fanger i Algerie/gjør det ikke vondt/og når de skyter dem etterpå/blør jeg ikke.» Den gangen var det de franske koloniherrene som sto til armhulene i blod.
  • I dag står konflikten mellom et militærbasert regime og islamske fundamentalister som konkurrerer i brutalitet og likegyldighet overfor sitt folks skjebne. Bestialiteten som er vist ved inngangen til fastemåneden ramadan, og måten den er møtt på fra regimets side, står milelangt fra Koranens prinsipper, enten det dreier seg om ytterliggående versjoner eller statens eget islamske fundament.
  • Bare den algeriske staten selv kan garantere sine egne borgeres sikkerhet. Ingen fremmede makter kan ta ansvaret for tryggheten til terroriserte innbyggere i de vestlige regionene og i Algers forsteder. Men det internasjonale, sivile samfunn har et betydelig ansvar for å presse landets regime til å gjøre alt som er mulig for å stoppe massakrene, minske de voldsomme sosiale spenningene og skape bevegelse i demokratisk retning.
  • Både EU, FN og USA ser nå ut til å være i ferd med å innse at Algerie-spørsmålet ikke kan overlates til landets egne myndigheter, tidligere kolonialister eller tause gassimportører alene. Men det amerikanske kravet om en internasjonal granskning av massakrene er blitt møtt med en kategorisk avvisning fra regimet.
  • Dagen etter at han ble utnevnt, sa utenriksminister Knut Vollebæk at han ville se på hvordan Norge kan bidra til å løse konflikten. Tida er inne for å gå fra ord til handling. Norge kan ikke spille noen rolle i Algerie. Men vekten av vår stemme i FN og tyngden av vår pengesekk bør brukes for alt det er verdt, for eksempel til å støtte prosjekter for en generasjon barn som er traumatisert av mordernes terror.