Vart de skræmt no?

Kvinner bør lære av Al Capone. Det går bedre med et smil og en pistol enn bare med et smil.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På en klassisk

amerikansk button fra ironiens kyniske tidsalder står det: «Don't vote. It only encourages them.» Det er lett å få den samme oppgitte følelsen for kvinnedagen. Det er noe frustrerende nytteløst over en håndfull aktivister i tog med plakater, hvor det står med pen, rød tusj: Ja til likelønn.

Eller over de tusenvis av samlingene og arrangementene i anledning dagen, som skal markere at vi er mange, vi er hälften, hei og hu, hvor det går. Og nå må vi hjem til barnevakta.

I nettverket female bonding etterlyser redaktøren i kvinneradioen RadiOrakel feminister som ikke skal gå i tog i dag. Hun vil intervjue dem om hvorfor ikke. Det er bare å ringe. Jeg sitter her og pønsker ut en plan i stedet. Den går i korthet ut på å avskaffe 8. mars og bruke de resterende 364 dagene til å gjøre som menn når de har et problem. Mens kvinner i tog har stor tro på Solos slagord - trolig det eneste som ikke hjelper for likelønn - følger menn Nike-prinsippet: Just do it. Du vil aldri se Kjell Inge Røkke i tog opp og ned på Aker Brygge med plakaten: Ja til tredeling.

Men Røkke slipper

jo å slite ut de håndsydde italienske mokasinene sine, fordi han har makt og eierskap, innvender du. Nettopp. Og hvem har makt i lønnsspørsmål? Gerd-Liv Valla, for eksempel. Sikkert en gang observert med plakater både her og der, men spør henne hva som gir resultater, og hun vil trolig konkludere med at hun som LO-sjef har fått litt mer innflytelse.

Nå er det mye forlangt at Valla i løpet av en vår skal løse det forgjengerne ikke klarte på flere tiår, men hun vil bruke sin makt til å begynne oppryddingen både når det gjelder deltid og likelønn. Hun vil også ta for seg pensjonsutvalgets forslag. Fordi hun er kvinne? Selvsagt. Historien viser med all tydelighet at der kvinner kommer inn og får makt, skjer det forandringer som er i kvinners interesse. Uten kvinner, ingen endring.

Det er kjedelig

å måtte minne om at likestilling handler om makt og økonomi. I hele vinter har det pågått en såkalt likestillingsdebatt som handler om det motsatte, om kvinner som ikke klarer å kombinere jobb og barn. Nye generasjoner menn tar heller ikke sin del av ansvaret for husarbeid og barnepass, og kvinnene føler seg «lurt» av myten om at vi er likestilte. Venstres Olaf Thommessen skriver i et innlegg her i avisa i dag et varmt forsvar for «det frie valget» når det gjelder hvordan den enkelte familie innretter seg, uten engang å reflektere over hvor fritt det valget er. Hans kone gjorde det i et intervju med det svenske bladet «Mama», hvor hun sa de var glidd inn i et tradisjonelt familiemønster uten at hun helt visste hvorfor.

Det frie valget

fører ikke til endringer. Det fører til at stadig nye generasjoner kvinner forsømmer utdannelsen sin og renonserer på egne ambisjoner. Debatten om kvinners «tidsklemme» får vi på ny om noen år. Vær sikker. Imens kan menn flire hele veien til toppjobbene.

Vi er ikke så opptatt av «kjønn og sånt», sier unge kvinner i næringslivet, de fleste av dem fortsatt barnløse. Hvis de hadde tatt seg bryet med å lese Maktutredningen og ikke bare Hegnars ledere i Finansavisen, ville de kanskje stusset litt over at kvinner er helt fraværende der makta rår. Mannsdominansen i samfunnstoppen er nesten total over det hele. Selv i politikken har den positive utviklingen stoppet opp i likestillingslandet, mens andre land går forbi. Kan det skyldes «kjønn og sånt»?

Hvis noen tror

at denne maktubalansen ikke har konsekvenser for hvordan familier «fritt» innretter livet sitt, er alternativet å tro at kvinner har et støvsugergen. Stadig flere synes å mene det ettersom mangelen på likestilling gjør det mer bekvemt å tro på biologiske forskjeller.

Ifølge en slik tankegang er jo også vi kvinner så fredsæle at ingressens pistol blir liggende der som en dårlig morsomhet. Men makt og innflytelse er heller ikke noe du får, eller noen frivillig gir fra seg. Det er noe du må ta.

Eller vi kan bytte den til oss. Menn kan få 8. mars, så får kvinner Norsk Hydro. Menns parole må selvsagt være: Ja til lavere lønn, nei til overtid. Så kan de se hvem som må stelle hjemme.