Vårt eget mørke hull

Hvorfor hører vi så lite fra verdens største og blodigste konfliktområde, spør Andreas Wiese.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De siste ukene har vestens medier økt dekningen av konflikten i Kongo. De siste 30 dagene har Kongo vært 435 ganger i norske aviser. Det vanskelige spørsmålet er hvorfor vi ikke har hørt mer før.

Som enhetlig stat har Kongo kollapset. Områder av landet er under kontroll av militser, selvoppnevnte krigsherrer og profitører. Territoriet Kongo fungerer som base for minst åtte geriljabevegelser fra nabolandene. De samme landene har gjerne militære på kongolesisk territorium.

Folkets menneskelige lidelser overstiger vår fatteevne. Ingen vet, men det finnes beregninger på at mer enn fem millioner mennesker har dødd. Halvparten av dem er barn under fem år. Da en slags fred ble sydd sammen i 2003 var tallet tre millioner. Siden har det økt med halve Norges befolkning.

Kongos mareritt startet da landet ble drevet som en privateid slavekoloni av kong Leopold av Belgia. Hjulpet av blant andre norske sjøfolk og journalisten Henry Morton Stanley, erobret og drev han landet som en slavekoloni og straffeleir. Millioner ble drept og torturert. Vesten fikk den gummien vi trengte.

Fem år etter at landet ble selvstendig, tok Mobuto Sese Seko makten. Støttet av USA plyndret hans gjennomkorrupte regime Kongo tomt. Da Hutu-militsen etablerte seg i Kongo etter å ha forsøkt å utrydde Tutsiene i Rwanda, raknet regimet. Staten var så uthulet av korrupsjon og vanstyre at da Mobutu falt, imploderte den.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tilbake var et landområde på størrelse med Vest-Europa, med hundrevis av språk, like mange ulike stammer og undertrykte konflikter.

Det som fulgte er blitt beskrevet som Afrikas andre verdenskrig. Et mer passende bilde er trettiårskrigen i Europa, der halvmilitære bander, leiesoldater og fremmede makter vandret gjennom Tyskland, drepte og la landet øde. I Tyskland døde 30 prosent av befolkningen. I Kongo er det ennå bare 10 prosent etter 14 års vold. Ingenting nå tyder på at krigen ikke vil vare i tretti, og konflikten kan når som helst spre seg til landets åtte nabostater.

At krigen i Kongo i disse åra er så lite dekket viser en systemfeil i vestlige medier. Men svikten har mange årsaker. Hvis noe dramatisk eller farlig skjer et sted i verden, strømmer journalister til. Men blir området for farlig, forsvinner de igjen. Når logistikk og infrastruktur mangler, blir det for vanskelig å rapportere. Og med for få journalister til stede i felten, kollapser journalistikkens næringskjede. For et nyhetsbyrå blir det å sende en journalist til Kongo for å dekke krigen, som om Kongo i 1942 skulle sendt én journalist til Europa for å dekke andre verdenskrig. Så stort er landet.

Det er vanskelig å beskrive kaos, det gir ikke mening. I Kongo føres krig gjerne med geværer og macheter av små grupper. Frontlinjene er uklare, motivene oftest økonomiske, alliansene skiftende. Da mister journalistikken sine narrative støttehjul, det finnes ingen enkel historie å fortelle. Historien blir for oss et svart hull.

Når fortellingen mangler retning, reduseres den lett til beskrivelser av evig gjentatte voldshandlinger. Lidelseshistoriene blir for mange og for groteske til at vi klarer å ta dem inn over oss. Og til sist, hvis hver krigsherre eller milits bare dreper og voldtar på eget territorium, likner det på fred. Men det fredsbegrepet skjuler krigen mot Kongos kvinner og sivilbefolkning. Voldtekt og mishandling er rutine i mange områder, der rusede, krigsskadde soldater prøver å takle sine handlinger ved å gjenta dem.

Et av mange grusomme poeng ved krigen i Kongo er at vi også har god tid. Borgerkrigen har vart i 14 år, det er ingen grunn til å tro at den skal ta slutt snart. En krigsskadd og dypt traumatisert befolkning blir ikke helet av krigsherrenes fredserklæringer. Tenker man over hvor dypt andre verdenskrig sitter i den norske psyke, for så å sammenlikner vår krig med de siste 14 års forhold i Kongo, forstår man det. Det internasjonale samfunn må presse fram en fred, men like viktig er det at vi nå pumper inn store ressurser for å finne langsiktige løsninger på hvordan Kongos tragedie skal hjelpes. Vi trenger mer informasjon, undersøkelser, fakta. Kongo trenger tiltak på bakkeplan, langsiktig trygghet og hjelp.

I en by i Kongo kjører FN-styrkene hver kveld tre biler ut på et jorde. Der står de med lysene på natten gjennom, for på fattig vis å vise verdens tilstedeværelse. Når morgenen kommer kan opptil 3000 mennesker ha samlet seg rundt bilene, det er litt tryggere der enn andre steder, en litt lavere risiko for å bli voldtatt og mishandlet. Det er alt. Det er vår plikt å snart gi dem mer.