Vart itj skræmt

Det ble ingen revolusjon. Men det var det heller ingen som ventet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN RØDE FARE var ikke så farlig likevel. Når folk med årsinntekter mellom 500 000 og 600 000 kroner i gjennomsnitt får 1900 kroner i skattelettelser i forhold til i år, er «skatteøkningene» trolig være til å bære for de fleste av oss. Når markedet puster lettet ut og børsen gjør et skuldertrekk, er det et tegn på at SVs første finansminister er blitt en ansvarlig sosialdemokrat som ikke vil tirre markedet for mye. Når opposisjonen på Stortinget lar være å ta fram storslegga, kan det tolkes som at Halvorsen hadde mer å gå på. Når den sjelden oppglødde Høyres Jan Tore Sanner lar være å juble over budsjettet, så skyldes det, ifølge Halvorsen, først og fremst Sanners lynne. Og når Frp\'s Ulf Leirstein, som første opponent i Stortinget opptrer konstruktivt og galant overfor vår kvinnelige finansminister, kan vi undre oss om det er et varsel om en ny linje fra Frp\'s side eller om det rykket nervøst i visepresident Carl I. Hagen der oppe på podiet.

DET STORE, TILFREDSE flertallet blant oss, ofte kalt markedet, ble ikke skremt. Av det kan vi slutte at det ikke ble gitt nok til de fattige. Det gikk ikke noe sus gjennom Stortinget i går om at Halvorsen hadde avskaffet fattigdommen. Tvert imot hadde representanter for de fattige tatt turen til Stortinget for å si sin mening til Sosial-Hanssen direkte gjennom mediene. Finansministerens egen partifelle og de fattiges fremste forsvarer gjennom to stortingsperioder, Karin Andersen, karakteriserer satsingen som «flikking». Det samme ordet har vi i Dagbladet brukt for å karakterisere Bondeviks tiltak mot fattigdom. Nå øker riktignok regjeringen Stoltenberg bevilgningene til de fattige med 400 millioner kroner utover det Bondevik-regjeringen foreslo. Dessuten vil de arbeidsledige smått om senn (fra 2007) få tilbake ferietillegget som Bondevik tok fra dem. I tillegg vil de 2000 flere arbeidsledige som nå blir omfattet av tiltak kanskje oppleve fattigdommen mindre trykkende. Dermed kan en ansvarlig minister i et nyansvarlig parti si at det er et skritt i riktig retning.

VANLIGVIS når et budsjett legges fram, hagler det med protestmeldinger mot budsjettet fra store og små organisasjoner. I går virket flere, normalt kravstore organisasjoner tilfreds. Kommunenes Sentralforbund hadde størst grunn, med en økning i bevilgningene på 5,7 milliarder kroner, enda mer enn de 5,4 Åslaug Haga har flottet seg med i ukene etter at Soria Moria-erklæringen ble lagt fram. At LO som fødselshjelper for regjeringen var fornøyd var ikke overraskende, med økt fagforeningsfradrag, økt satsing mot arbeidsledighet og en reversert arbeidsmiljølov. (LO er riktignok ikke helt fornøyd med at høytlønte, i LO-leder Gerd-Liv Vallas inntektssjikt, får de største reelle skattelettelsene, målt mot årets nivå.) Men også organisasjonen til lærere, sykepleiere og politifolk, Unio, var fornøyd, bort sett fra når det gjaldt bevilgningene til forskning.

DEN POSITIVE TONEN fra Organisasjons-Norge kan regjeringen ta som tegn på at den har innfridd hovedforventningene. Det reflekterer også det faktum at offentlig sektor og det såkalte fellesskapet er blitt styrket. Selv om veksten i privat forbruk fortsatt vil være større, vil de som jobber i kommunene får mer å rutte med, enten kommunene velger å betale ned på gjeld eller bruke pengene på skole og eldreomsorg. Senterpartiets Per Olaf Lundteigen brukte gårsdagen til å advare kommunene mot å bruke pengene på lønnsøkninger. Det er sannsynligvis ingen stor fare. Bevisstheten om det høye, norske kostnadsnivået i en global konkurranseøkonomi er hamret tilstrekkelig inn. Dessuten er rådmenn gjerrige av natur.

FOR FØRSTE GANG opplever vi at SVs finanspolitiske talsmann forsvarer et budsjett. Og for første gang på uminnelige tider kan vi gå ut fra at finansministerens forslag også blir vedtatt i Stortinget. Bedrifter, kommuner, organisasjoner og privatpersoner vil vite hva de har å forholde seg til. Skatteadvokatene får mer tid enn vanlig på å finne nye smutthull for de rikeste. Og de fattigste må smøre seg med tålmodighet som de alltid har gjort.

DET BLE INGEN revolusjon. Men det var det heller ingen som ventet.